Denne side endret
20. mai 2001

<< Tilbake 

• Dramatiker og instruktør
• Gjennombruddet
• Tolv Ibsendrama som fem-akter <<
• Fullkommenhet og fall
• Ibsens dramatikk

Tolv Ibsendrama som en fem-akter
Jon Nygaard leser også  tolv av Ibsens drama som en 5-akter over et borgerlig samfunn i krise. I  1. akt (1875-1877) etableres problemet. Noe er råttent i samfunnet - samfunnets støtter er samfunnets fiender. Fortsatt er det likevel mulig med lykke og forsoning, med vakre ord om kvinnene, sannheten og frihetens ånd (Samfunnets støtter).

I 2. akt (1879 til 1882) reises det tvil om lykken og idealene fra første akt. Sannhetens og frihetens ånd avsløres som talemåter. Sannheten og friheten har sin pris, og det er kvinnene og barna som må betale for den. Optimismen kan fortsatt opprettholdes i noen grad (Et dukkehjem, Gengangere, En folkefiende).

I 3. akt (1884-1886) viser omslaget seg, fra lykke og optimisme til tragedie og pessimisme. Idealene viser seg å være farlige, og dreper (Vildanden, Rosmersholm).

I 4. akt (1888-1890) er resignasjonen forsterket. Hovedpersonene gir avkall på den store verden og drømmene, også når de får sjansen til å gripe mulighetene. De lukker seg frivillig inne (Fruen fra havet, Hedda Gabler).

Katastrofe følger på katastrofe i 5. akt (1892-1899). Oppbrudd er nå umulig. Alle dør når de forsøker å virkeliggjøre sine idealer, bryte ut av sine frivillige fengsler, eller leve livet de aldri har levd (Bygmester Solness, Lille Eyolf, John Gabriel Borkman, Når vi døde vågner). Ibsen kaller selv sitt siste drama "En dramatisk epilog".

<< Tilbake 

A  B  C  D  E  F  G  H  I   J  K  L  M  N  O  P  Q  R  S  T  U  V  W  X  Y  Z  Æ  Ø  Å