|
|
|
 |
|
| Teaterleksikon
|
<< Tilbake |
Fram
>> |
S
| scenografi |
Fra de greske ordene
skene, og graphein, ”skrive”. Oversatt tradisjonelt som
”scenebilde”, som henviser til de malte bakgrunnsbildene som ble tatt i
bruk på
scenen fra renessansen og oppover mot vår tid.
Scenografen, eller
scenemaleren, var den som malte dekorasjonene.
Begrepet har i dag en
videre betydning, og omfatter hele rommet som en
teaterforestilling
utspiller seg i, med andre ord forestillingens samlede romfysiske,
visuelle og auditive miljø med alt teknisk utstyr som brukes:
Dekorasjoner,
kulisser, settstykker,
lys, lyd, rekvisitter, masker, kostymer og øvrige effekter.
Scenografen har ansvaret for den helhetlige utformingen av
forestillingens miljø. Avhengig av forestillingens størrelse, ressurser
og organisasjonsstruktur vil, lys, lyd, rekvisitter og kostymer ha egne
ansvarspersoner og utøvere, slik vi finner det i de større
institusjonsteatrene. I moderne
teaterformer der kunstartene musikk, bildekunst, dans og spill
flyter mer over i hverandre har scenografien en sterk selvstendig plass
som kunstnerisk uttrykk. I bildekunsten kan installasjonskunstnere
bevege seg sterkt i retning av teater gjennom performance-konsepter. I
utendørsspill har scenografien ofte som utgangspunkt et sted med
spesiell utforming og forhistorie, som ruiner eller historiske
minnesmerker.
Scenografiens historie følger parallelt med teatrets
historie. I det antikke greske teatret finner vi scenografi gjennom
skenehus og
periaktere, I Middelalderen som vognscener, mer og mindre
provisoriske torgscener og
simultanscener, samt kirkerommene. I renessansens og barokkens
Europa utvikler illusjonsteatrets scenografi seg med sentralakser,
perspektiv og
titteskapsscener gjennom slottsteatrene og
operascenene. I
romantikken får vi storslåtte panoramaer av historiske tablåer og
Wagners idé om ”gesamtkunstwerk”.
Med realismen kommer fokus på borgerskapets interiør og indre liv (Ibsens
Et dukkehjem). Fra 1900 og utover utvikler den moderne
scenografien seg bort fra illusjonen, inspirert av reteatraliseringen,
den tekniske revolusjonen og de nye bildekunst-formene, med bl.a.
ekspresjonisme, abstrakt og nonfigurativt formspråk. I dag gir
datateknologien scenografien enorme muligheter for lek med elementer,
lys og lyd i multikunstformer.
Sentrale personer i scenografiens
utvikling er Vitruvius, Serlio,
Palladio, Inigo Jones, Aleotti, Torelli, Burnacini, Pozzo, Schinkel,
Montigny, Craig, Appia, Meyerhold, Popova, Stepanova og Szajna.
|
Teaternett arbeider med å bygge opp en database over teaterfaglig stoff, begreper og navn
under overskriften teaterleksikon. Send oss også gjerne tips! Vår adresse er: teaternett@teaternett.no
|
|
|
