Scenekunstbruket
Samarbeidet mellom Kulturrådet og Danse- og teatersentrum var basert på en arrangørstøtteordning der midlene i all hovedsak gikk direkte til arrangør for å gjøre denne økonomisk istand til å kjøpe forestillinger.

Fylkeskommunene var utpekt som en nøkkelinstans for å koble arrangør og grupper. Kommunene, som kjøpere av teaterforestillingene, måtte dekke minst 50% av kostnadene, mens Kulturrådet dekket en tilsvarende del. Fra 1995 til 1998 bevilget kulturrådet 905 000 kroner, og den samlede økonomiske rammen var på drøyt to millioner. Prosjektet ble besluttet videreført.

Formidlingsbehov
Selv om Scenekunstbruket var et prosjekt som ble drevet fram av de frie gruppene, hadde det ikke noe eget estetisk program som ofte forbindes med disse. Det var et rent formidlingsprosjekt.

Aslaksens rapport viser at de frie gruppene traff blink ved sin måte å tenke formidling på. De gav kommunale og regionale kulturetater en selvstendig og viktig rolle bl.a.  i arbeidet med å velge ut forestillinger.

Ideen om å gi arrangøren denne sentrale rollen passet som hånd i hanske med arrangørenes egne behov og ønsker. Dette behovet sees på bakgrunn av erfaringer med nettopp Riksteatret som en lite fleksibel motpart, men også  de etterhvert institusjonaliserte regionteatrenes manglende evne til å dekke det store behovet for lokalt viste forestillinger.

Teatertradisjoner
Aslaksen, som er antropolog av fag, setter de to prosjektene inn i to ulike teatertradisjoner og knytter dette an til utviklingen i kultur-Norge på 70- og 80-tallet. Det karakteristiske trekket ved denne utviklingen var oppbygningen av selvbevisste lokale og regionale kulturetater som ønsker å spille en aktiv rolle.

På en måte var det en videreføring av den demokratiske tanke som lå til grunn for etableringen av Riksteatret; å gjøre teater til et tilgjengelig gode. Da Riksteatret ble startet i 1949 innebar det en tanke om å distribuere høykultur fra sentrum til periferi.

Perfect match
Men de sterkere kommunale og regionale kulturetatene førte blant annet til at teaterpolitikken ikke lenger bare var et anliggende mellom staten og en liten utvalgt gruppe institusjoner.

Det virker som om de frie gruppene blir den perfekte partner for den nye, selvbevisste regionale kulturforvaltning, ja bedre enn regionteatrene.

Det er de frie gruppene som evner å ta hensyn til det en av de siterte fylkeskultursjefene uttrykker slik: "...mottakeren vil ha innflytelse på det tilbudet de får, de vil være med på å ta valgene selv."

Dramatisk
Rapporten er en avgrenset prosjektevaluering, og forskeren legger større vekt på å finne årsaker til de ulike utviklingsforløpene enn å trekke konsekvenser av dem.

Likevel må rapporten være dramatisk lesning for Riksteatrets eiere. Hvordan skal en institusjon som skal gi teater til hele landet klare seg, når de ikke i større grad er i stand til å alliere seg med lokale og regionale kulturmyndigheter?

Det er også nesten pinlig lesning når rapporten stiller til skue at Riksteatret i så liten grad kunne strekke seg mot en felles agenda med en samarbeidspartner, i dette tilfellet Kulturrådet.

NYHETER  MELDINGER

Teaternett formidler nyheter fra norsk og internasjonalt teater. Hjelp oss å være oppdatert! Skjer det noe der du er - send oss et tips! Vår epostadresse:  teaternett@teaternett.no