Utfordrende PIRATDRAMA

Av Stein W. Kippersund

Resultatet var på ingen måte gitt da Det Norske Teatrets klassikersaga Skatten på sjørøvarøya ble forelagt Teaternetts panel på to voksne og fire ungdommer. Godt vant med både Sabeltann og Jack Sparrow, med alle tre effekttunge Pirat of the Caribbean-filmer på baklomma, hadde gruppen både erfaringer og forventninger i sjørøversjangeren.

Det Norske Teatret har virkelig lagt seg i selen for å skape scenisk 3d-magi i 1700-tallsdesign, med høyt tempo og skingrende røfft lyd-trøkk. Regissør Audny Chris Holsens handlingsmettede forestilling har nok også mer dybde og flere lag enn det kan se ut som ved første øyekast. Det gjør forestillingen sensitiv for et spenn av reaksjoner hos publikum: Avhengig av alder, kjønn og ikke minst hvilke koder som blir forstått og vekker gjenkjennelse, fra lesning og andre opplevelser. I vårt tilfelle gikk reaksjonene på kryss og tvers og til dels i uventede retninger.

Foto: Det Norske Teatret, Marit Anna Evanger ©

Skattekartet: Doktor Livesey (Bernhard Ramstad), kaptein Smollett (Espen Løvås) godseier Trelawney (Sigve Bøe), fru Joyce (Hilde Olausson) og Jim Hawkins (Frank Kjosås) rådslår om neste skritt.

Jenta på nitten koste seg. Hun syntes dette var fantastisk og spennende, mer spennende enn boka, som hun hadde lest for lenge siden. Hun lot seg ivrig forføre av såvel design som roller, Paul-Ottar Hagas John Silver og Jim i Frank Kjosås’ skikkelse gikk rett i boks. Terningkast fem! Lillesøster på fjorten passet derimot smilende og overbærende på sin engasjerte storesøster, kjedet seg og ville mye heller vært publikum på Ungdommens Kulturmønstring-finale i hjembyen. Hun savnet Jack Sparrow og Johnny Depp, ville heller se sjørøvere på film. Ingen terningkast der i gården.

"Så tok vi gullet og dro hjem"
Panelets yngstemann, på tolv, noterte med tilfredshet at tidsrammen på 85 minutter var overholdt på sekundet, og var strålende fornøyd. Kjempebra opplegg, og sjørøverklisjeene ble flott ivaretatt og utnyttet, syntes han, det ble terningkast fem. Musikken var høy, men bra. ”Femten mann på ei daudmannskiste” satt godt og ble med tilfredshet jamma i etterkant. Tolvåringen likte også det dempede, illevarslende lydtemaet i fortellersekvensene til Jim Hawkins. Den tre år eldre broren nynnet nok med, litt distansert, rasjonell og noe mer forbeholden. Men helt greitt: Storyen var godt fortalt. Litt brå slutt kanskje, ”så tok vi gullet og dro hjem”, lissom, terningkast fire.

Mor strakk seg også under tvil opp til terningkast fire, men måtte innrømme at hun nok kjedet seg endel, og var litt irritert over at lukten av krutt satt så kraftig i nesa at det forstyrret smaken på middagen etterpå. Men det svarte merket ville hun ikke gi forestillingen.

Foto: Det Norske Teatret, Marit Anna Evanger ©

"Du og eg, Jim...": Frank Kjosås og Paul-Ottar Haga.

Skipstreverk og høydeskrekk
Umulig å få noe terningkast ut av far, som ikke kunne skjule at han drømte seg bort i lekker 1700-tallsdesign og skipstreverk. Knebukser, knappefrakker, sjørøvertørklær, pudderparykker, gulnede skattekart, tresnutete hatter, hoggerter og masse flott fekting er han også svak for. Bildene fra Norsk Barneblads tegneserievariant av historien på 70-tallet, eller var det 60-åra, blafret forbi, og snart halvveis til hundre år syntes gutten rett og slett at John Silver var tatt på kornet.

Identifikasjonen med Jim Hawkins, som tvinges til å klatre i skipsvantene med høydeskrekk, gjorde seg like sterkt gjeldende som for fire-fem tiår siden. Stor sympati også for kaptein Smollett og den staute styrmannen, som ble første offer for mytteriet. Typene Svarte Hund, Hands, Grey, Bill Bones og Ben Gunn er troverdige og gjennomarbeidede rolleskikkelser, og betydning på scenen samsvarer ikke nødvendigvis med antall replikker. Ensemblet står virkelig på i de krevende skiftene. De holder oppe tempoet og et trøkk som denne kraftkrevende forestillingen nok er helt avhengig av, med direkte korthogne replikker og meldinger. Dette gir også kontrast til rom for noen hvileskjær og ettertanke: For Unn Vibeke Hol i farvel-sangen til Jim fra mor Hawkins, og til dialogene mellom Jim og John Silver.

Løsne ankertrossa
Prosessen med forenkling, utvalg, kompresjon og framdrift er naturlig nok en omfattende utfordring for et slikt prosjekt. Det er gjort gode valg med scenebildene som legger rammen for fortellingen: Vertshuset i åpningsscenen, peisestua til godseier Trelawney, havna i Bristol, skuta ”Hispaniola”, jungelen på skatteøya, fortet på samme øy, og selvsagt: Grotta. Gjemmestedet for den funklende, overdådige og sagnomsuste skatten til selveste Kaptein Flint. Elegant og smidig gjort, dreiescene og dekorelementer glir stort sett sømløst over i hverandre. At en scenearbeider denne kvelden i full fart må innpå for å løsne ankertrossa på ”Hispaniola” ble selvsagt en pikant ”vi så det nok”-detalj.

Så spørs det da, er 85 minutter nok til å fortelle en historie som er forståelig og henger sammen, og som har en tematisk dybde i behold? Her er publikums forhold til originalverket trolig helt avgjørende. Venter man en opplevelse av samme type som boka, vil skuffelsen kunne ligge snublende nær. Dette ble aldri et tema for Teaternetts panel, heller ikke for de som hadde et sterkt forhold til romanen. Innspillet med de kappekledde skikkelsene i starten for eksempel, med åpenbart hint til nazgülene i Ringenes Herre-universet, skjerpet snarere apetitten. Men tidspresset har sin pris: Dramaturgisk er det kanskje i dristigste laget at vendepunktet med mytteriet går så liketil og ubemerket for seg.

Barske realiteter
Sjørøverne på 1700-tallet har i tidens løp fått glitter og glans av romantikk og eventyr, som i dag framstår som en ferdigdesignet kommersiell totaltpakke, tilrettelagt for barnebursdager over en lav sko. Her er Det Norske Teatrets forestilling ærlig og knuser noen myter og illusjoner. Opplysningstidas pirater hadde vel, som vår tids motorsykkelbander, sjørøvere i Aden-bukta og organiserte kriminelle, først og fremst egen vinning som mål. Og den forfulgte de hensynsløst og blodig. Myter, glorifisering og imagebygging dekket over barske realiteter.

Det finnes ingen lett vei til rikdom, og om John Silver er sjarmerende og vennlig på overflaten, er motoren under masken ”bad” så det holder. Naive og uskyldige Jim Hawkins går rett på limpinnen under slangens blikk, for skurken er jo ikke ”ond med hele seg”. Verden er jo nettopp ikke så enkel – og skal Jim virkelig våge å ta kampen opp? ”Du og eg, Jim” – er en tvetydig hentydning til den kjente relasjonen fra Astrid Lindgrens verden mellom Alfred og Emil. Vi ser postmoderne rufsete sjørøvere med enkle verdier, som begjærlig tar det de kan få, men med menneskelige sider og svakheter. Skurkaktige kvinner hører avgjort også med i laget. De siviliserte skattejegerne med loven i ryggen er samtidig stupide og grådige nok, med godseier Trelawney i spissen, treffsikkert tegnet i mild karikatur av energiske Sigve Bøe.

Kurs for skattegrotta
Hva slags opplevelse er det egentlig å gå i teatret? Her har publikum i vårt vidstrakte land svært så ulike muligheter. Det er åpenbart en ting å hoppe på en taxi eller en trikk til Oslo sentrum, noe annet å planlegge en odyssé fra utkanten av handelsområdet til Stor-Oslo, med inntil 2 timers reiseavstand til Skatteøya. Innenfor denne radiusen bor det opp mot 2,5 millioner mennesker, som er potensielt publikum for Osloscenene. Testpanelet fra Mjøsområdet insisterer på at hovedstadens kulturtilbud angår også oss, hiv og hoj, og mens vi venter på kompatible togløsninger på framtidige dobbeltspor triller vi ut vår ”Hispaniola” åtteseter i vårsola, med GPS-en plottet på Parkeringshuset Ibsen.

Sydover på kjerrevei og fire felt
Etter litt forsinkelser blir det avreise kl. 12.15. Turen går til nærmeste Kiwi-butikk, for lett proviantering, drikke og knask. Så svinger bilen ut på E6. Det spilles ivrig på mobiler, ipoder, pc-er på sigarettuttak-kobling, og hip-hopen dundrer i veggene. Vi skal sydover. Underlaget veksler fra norsk 80 km/t tofelts-standard til firefelt og fremfor alt: Anleggsområder med kjerreveinivå. Ankomst ved kaptein Flints bompengering-skjeletter ved tigerstaden, åtte minutter senere enn GPS-ens prognose. Nye anleggsarbeid, omkjøringer og reversible kjørefelt fører oss nesten til Drammen før vi fikk ”innflygingskorridor”, gjennom sentrum til Ibsen Parkeringshus. Innsjekk, her var det plass, lett forsert gange i smeltesørpa med ettermiddagssol, ankomst Det Norske Teatret ni minutter på forestilling, puh, vi rakk toalettene, program jepp, og der satt vi i setene, tre minutter før start kl. 15.00. Pulsen kom vel ikke høyere opp enn rundt hundre og tjue.

Åttifem minutter forestilling og det var det, hvorpå følger trivelig restaurantmiddag med hyggelig familiekvalitetstid og en par timers samtale. Før ”Mjølkeruta” må videre, nittenåringen skal på overnattingsbesøk hos venn på Grünerløkka. Hjemover blir det stopp på Statoil Furuset, for vindusvask, samt livsnødvendig påfylling av spylevæske, og ny lett proviantering. Det bærer ”nord i skogane” på de kjente veistandarder, med tilløp til kolonnekjøring og skarp utkikk etter elg, full spillpakke i baksetet med dunk-dunk-lydkulisse. ”Så kjører vi langs Mjøsa”, temperaturen går gradvis nedover, passerer null, det tynnes ut i bilkolonnen, klokkes inn i heimen 21.46 med utetemperatur minus fire.

Nei takk, eg rir!
I entreen møter testpanelet en kjælen og malende sterilisert hunnsiameser, nylig gjenfunnet etter flukt tre mil sørover til Tangen og en ukes ulovlig uteopphold med skogens lodne hannpirater, nå gjelder skarp husarrest på ubestemt tid. Ungdommene går til sitt, mor og far siger på utpust ned i sofaen, rødvin? Ved reisens slutt dukker Bernhard Ramstads doktor Livesey opp på netthinna med replikken ”Nei takk, eg rir”. Men jo gjerne, et glass, imorgen venter bare Budor skitrekk med snill slalåmbakke og vi skal vel stå han av.

Var det verdt det? Ingen tvil om at publikum må være motivert for å ta turen, må ville det. Men kanskje sjørøverne kan komme til publikum? Med en tilpasset scenografi kunne jo Riksteatret puttet prosjektet i sitt turnéprogram...joo,..hm... Okkesom: Det Norske Teatret trenger i alle fall ikke å være bekymret for nattesøvnen til noen i Teaternetts panel etter dette møtet med sjørøverne.

Stein W. Kippersund

Skatten på sjørøvarøya
Etter Robert Louis Balfour Stevensons roman Treasure Island (1883) dramatisert av Preben Harris, oversatt av Agnes Ravatn.
Med: Frank Kjosås (Jim Hawkins) Paul-Ottar Haga (John Silver), Sigve Bøe, Bernhard Ramstad, Unn Vibeke Hol, Øyvin Berven, Espen Løvås, Ragnar Dyresen, Hilde Olausson, Nils Golberg Mulvik, Henrik Horge, Sigurd Myhre, Elisabeth Sand
Bearbeiding og regi: Audny Chris Holsen
Koreografi: Belinda Braza
Scenografi: Nora Furuholmen
Musikk: SEBASTIAN
Lys: Ola Bråten
Kostyme: Unni Walstad
Dramaturg: Line Rosvoll
Sted: Det Norske Teatret
Varighet: ca 85 minutter (uten pause)
Tid: 13. mars 2011

Relaterte linker:
Alle pirat-sagaers mor Teaternett 10. februar 2011
Skatten på sjørøvarøya. Det Norske Teatret
Actionfylt skattejakt Av IdaLou Larsen. idalou.no 15. februar 2011
Daud manns kiste Av Mona Levin. aftenposten.no 14. februar 2011

FORESTILLINGSKRITIKKER