Grand Old Man handler i hovedsak om en liten ung gutt. Det er den gamle, glemske kunstneren som forteller om det han ikke har glemt. Historien har du nok hørt før: Om den litt puslete og annerledes guttungen som vokser opp i en trang bygd, med en taus far og en ekkel lærer og en prest som har et snev av den store verdens visdom. Det foregår i Nord-Norge, og presten har en framtoning a la Peter Dass, det fiskes og sløyes og bannes.

Nydelig språk
Lars Saabye Christensen skriver fortreffelig, og Espen Skjønberg serverer hvert ord på sølvfat. Her er nydelig poesi, og elegante konstruksjoner og overganger. Livet på øya i Lofoten framstilles med poetisk virkelighetsnærhet. Det er flott, men det er litt mye.  Innimellom skyter forestillingen fart ved gnistrende utbrudd av fortellerkunst.

Poesi og fortelling
Denne spenningen mellom poesi og fortelling er den andre spenningsaksen i forestillingen, ved siden av den mellom klisje og artisteri. I første halvdel av forestillingen sitter poesien litt for tungt på vippehusken. Så ror han Arnold fra øya, og rett inn i et omreisende sirkus i byen. Etter den tradisjonsfylte beskrivelsen av det sansende innsuget av kunstens fortryllende verden, begynner vi å leve med i en liten verden befolket av levende mennesker og deres drama. Fra dette punktet blir forestillingen virkelig god.

Blendende teknikk
Espen Skjønberg står distansen ut så det holder. Han viser fram blendende skuespillerteknikk, også den ofte langt inn i klisjeénes verden; det raske, direkte og flørtende sideblikket, rykket og tempoforandringene, famlingen etter ordene for å naturalisere monologen. Men han gjør det med suveren trygghet og overskudd, og med klare, indre bilder som publikum får del i. Skjønberg overbeviser riktignok ikke verken som rorkar eller slåttedreng, enten man følger ljåbladet ned i torva eller årebladet over vannflaten. Men det er jo nettopp slike ting Arnold ikke fikset.

Befriende
Jeg tror det hadde vært en styrke for forestillingen om nåtidsnivået hadde hatt en klarere og mer spillbar utforming, kanskje i form av en egen liten historie som den retrospektive kunne spille mot. Da ville også hukommelsesspillet til Skjønberg virket mindre påfallende. Jeg innrømmer også at jeg underveis er litt urolig for hvor svært Christensen har dimensjonert dette eposet. Men det er ganske så rått og effektivt det hele når vi skjønner at avrundingen er nær. Og i et glimt av ordkunst og skuespillerkunst lever plutselig den gamle skuespilleren - rollefiguren - i sin livskjebne og kontrollerer hele forsamlingens mimikk. Suverent!