Forførte
De forførte, og jeg lot meg forføre. Jeg lot meg lokke med i dansende toner, singlende grus og en evig messende Odyssevs som stadig ropte ut "slett dine spor!". De var der alle sammen. Representerte hver sin myte. Hver sin personlighet. Hver sin skjebne. Hver sin seier eller hvert sitt tap. Kassandra, Orfeus, Ødipus, Medea, Daidalos, Odyssevs og Sisyfos. Og, ikke minst, Guilhermino Barbosa, soldat fra Prestes' kolonne.

Jeg nynnet til tonene av Internasjonalen spilt på et lite trekkspill av den siste revolusjonære. Jeg lukket øynene og lyttet til Ødipus med de tomme øyenhuler som stadig tegnet nye mønstre - eller spor - i  grusen. Jeg felte en tåre da jeg ble tvunget til å holde ut Medeas klager over sine døde barn.

Roberta Carreri
Jeg fløy med Ikaros til solen og fikk vingene stekket bare for å lande i et kaos av avrevne lemmer som dekket den voldtatte Kassandra, som kvitterte med å voldta oss alle sammen tilbake. I Roberta Carreris skikkelse rullet lydene gjennom oss ettersom hun vekselsvist presset dem ut av strupen eller bare lot sangen trille. Roberta Carreri er den jeg vet om som har det videste stemmespekteret av alle. Ihvertfall av alle jeg har hørt.

Så hva ville de egentlig vise oss? Vårt eget forfall? Resultatet av de evige revolusjoner verden rundt? Krigens ofre og seierherrenes falske glede over å ha vunnet utbrent land - etter å ha slettet sine spor? Ville de fortelle oss noe enda dypere kanskje? Noe vi ikke fullt ut har forutsetning for å forstå? Livet, døden og gjenoppstandelsen?

Finne våre egne svar
Dagsavisens anmelder spør om ikke tiden går fortere enn Odinteatret. Norge var ikke klare for Eugenio Barba og hans ensemble i 1964. Vi er ikke klare for ham i 2000. Odinteatret har vist oss en forestilling om mytene vi alle omgir oss med. De brukte antikkens navn og ga dem nåtidens personlighet. Resultatet er religiøst, grusomt, spektakulært, rått, grenseløst, blodig, burlesk teater. Odinteatret har mange virkemidler å ta i bruk, og er ikke redde for å gjøre det.

Kan vi avkreve teatret noe som helst? Eller kan vi la teatret (og forestillingen) leve sitt eget liv og slå fast at det er på sitt mest vellykkede når det setter igang en prosess i oss - og lar oss finne våre egne svar? Jeg mener at det er dette Odinteatret gjør, og de gjør det med all den skyts de har til rådighet. Jeg mener at Dagsavisens anmelder tar feil. Hun har snudd det hele på hodet. Det er Odinteatret som går fortere enn tiden.