Av Rune Kippersund

Det går en lyssatt vei fra øverste hylle i publikums fuglefjell og fram til scenens bakerste vegg i Yngve Sundvor og Arne Nøsts mektige scenerom. Bøddelen   på Det Norske Teatret utstråler en intens vilje til å kommunisere med publikum. Visuelt og heftig teater er det blitt. Men det er et rom i denne oppsetningen som dessverre blir stående ubesatt, og som godt spill og regisørens kraftutfoldelse ikke kompenserer for:  Hvor er viljen til å identifisere ondskapen som sosialt fenomen i vår egen tid?

Visuell og musikalsk kraftutfoldelse
Regissør Yngve Sundvor og hans medarbeidere på Det norske Teatret har ikke manglet formmessig dristighet i sin vilje til å gjøre Pär Lagerkvists teaterstykke fra 1930-årene til sitt eget stoff. Den ekspresjonistiske grunntonen i Lagerkvists drama er tatt ut i en visuell og musikalsk kraftutfoldelse som kommer til å gi forestillingen god oppslutning fra hovedstadens teaterpublikum anno 2000 - og som absolutt gjør forestillingen verdt å se.

Virkningsfull romfølelse
Anneli Drecker og Martin Horntvedths musikk er suggerende og spiller i viktige partier en hovedrolle med skuespillerne som rene dansere. Mektigst er likevel scenerommet. Sundvor og Nøst har på en enkel, men sjeldent vellykket måte klart å inkorporere publikumsdelen av teaterrommet i sceneografien, slik at publikum opplever å være i samme rom som skuespillerne. At skuespillere entrer scenen fra publikums kant, eller at scenen er utstyrt med utstikkere mot publikum, er velbrukte grep for å øke kontaktflaten mellom scene og sal. Her var virkningen mer konsekvent, fordi det var anlagt en vei eller gangbro fra bakerste rekke og ikke bare fram til scenekanten, men gjennom scenerommet til den bakerste vegg. Fra 12. rad gav det en spesiell helhetsvirkning. Veien benyttes av enkelte av aktørene, og særlig vellykket når Bøddelen bruker den til sin store monolog.

I samme kropp
Virkningsfull er også bruken av noen gigantiske nedsenkbare ribben-lignende elementer på scenen, som gjør at vi på merkelig vis føler oss innelukket i det samme rom, den samme menneskekroppen, en virkning som er forberedt gjennom hyppig bruk av bøddelens hjerteslag på høytaleranlegget. Oppsetningen utnytter også i korte glimt og med god virkning teaterrommets mørke, som for å understreke at vi i all vår individualitet bebor det samme univers.

Også skuespillerteater
Regissørens formidlingsiver gjennom de store grep er et hovedinntrykk. Men her er også drivende gode passasjer med intimt fortellerteater. Det gjelder enkelte sekvenser i første del fra middelalderkroen. Hallvard Holmen gjør en svært viktig jobb i overgangen mellom middelalder og nåtid, ved å tilføre kompromissløs skuespillerenergi. Jan Grønli når også langt med sin sluttmonolog, der han ikke har mye annen støtte enn sitt eget skuespillerinstrument. 

Vi er brødre
Bøddelen konstaterer misantropisk at ham - ondskapens lydige redskap, som har gjort en ende på så mange menneskeliv -  vil menneskene aldri kvitte seg med, han vil overleve alle. Det blir en forbindelse mellom den intense kommunikasjonsviljen i oppsetningen og Lagerkvists egne ord når Bøddelen forteller om hva som gjør det vanskelig å utføre dødens oppdrag. Da han engang for lenge siden korsfestet Kristus, kalte Kristus Bøddelen for bror. Å korsfeste ham ble dermed som å korsfeste seg selv.   Lagerkvists budskap synes å være at det er ved å kalle hverandre brødre at freden kan vinnes og ondskapen temmes.

Abstrakt ondskap
I et oppslag på Teaternett på premieredagen påpekte Lagerkvist-kjenneren Elisabeth Nordli at hun var særlig spent på hvordan en oppsetning av Bøddelen i dag ville aktualisere ondskapens tema. Hvordan erstatte Lagerkvists tematisering av nazismen fra 30-årene med noe fra vår egen tid? Det er på dette punktet det ikke er godt å bli klok på Yngve Sundvors intensjon. Han gir inntrykk av å nøye seg med noen hint om kalde trendmennesker og tilbøyelighet til voldsforherligelse, uten at noen i publikum føler seg egget til å forsøke å begripe - eller si imot. Oppgaven er sannelig ikke lett heller, i en nyrik hovedstad i et skjermet land, og forslagene til å nyskrive Lagerkvist vil fort kunne kritiseres for å være politiske og primitive. Men hvorfor ikke ta med seg noe av den formmessige dristigheten og forsøke å identifisere ondskapen i vårt eget samfunn? Dersom oppsetningen hadde lyktes med det, ville Bøddelen fortonet seg mindre fjern og abstrakt.