Del artikkelen |

1. dramaturgisk begrep. Betegner et punkt i et dramatisk forløp først og fremst innenfor aristotelisk dramaturgi der handlingen i forestillingen skifter avgjørende retning. Begrepet knytter seg til forestillingens makroplan, og håndteres primært av dramatiker, dramaturg eller regissør.

2. skuespillerteknisk begrep, først og fremst i psykologisk-realistisk (Stanislavskij, Penka) spillestil. Betegner et punkt i et dramatisk forløp der en rolles handling, situasjonsoppfatning eller motivasjon endrer seg vesentlig.

Det kan skje som følge av indre impulser, som for eksempel, tanker, drømmer, aha-opplevelser, minneaktivisering eller fysiske endringer. Som eksempel på det siste kan vi bruke en konvensjonell fortolkning av Osvalds situasjon i slutten av Ibsens Gengangere, der en latent indre sykdom slår ut, eller i Vildanden der Hedvigs øyensykdom blir åpenbar.

Ytre impulser kan også føre til vendepunkter. Slike impulser kan komme fra medspillere i form av ord eller handlinger. Impulser som leder til vendepunkter kan også komme fra forhold utenfor forestillingens rollegalleri. For eksempel som direkte påvirkning (observasjon av hendelser synlig eller ikke synlig for publikum, lyd, hendelser med scenografien, katastrofer, brann) eller indirekte gjennom fatal informasjon meddelt gjennom budbringer, brev eller medier (telefon, radio, TV etc.). Vendepunktet er et viktig redskap for skuespilleren i psykologisk-realistisk spillestil for å skape troverdighet, dynamikk og liv til rollen.

En vesentlig del av skuespillerens arbeid innenfor psykologisk-realistisk spillestil  er i samarbeid med regissør og medspillere å skape og ivareta en sammenhengende rekke av større og mindre vendepunkter for rollen, som vi kan betraktes som forestillingens detalj- eller mikroplan. Som regel vil det være naturlig at en forestillings vendepunkt i dramaturgisk forstand faller sammen med sentralt vendepunkt for en eller flere av skuespillerne.