FARGERIK kraftprestasjon

Av Stein W. Kippersund

Begrepet "palimpsest" dekker en type pergament som i Middelalderen ble skrapt ren for gammel skrift, for å gi plass til nye tall og bokstaver. Med moderne gjennomlysingsteknikker kan vi lese den gamle skriften under det som er tilført. Med forestillingen Den hemmelige hagen har Erik Ulfsby tatt den gamle historien til barnebokforfatteren Hodgson Burnett, skrapet den helt ned til et enkelt plott og noen grunnleggende, viktige temaer.

På det gamle pergamentet har så han og teamet hans konstruert en helt ny historie, en spennende nyskapende forestilling, satt inn i en hypermoderne sammenheng. Det hele er gjort innenfor det som tradisjonelt har vært et klassiske format i filmmediet, i underkant av 90 minutter. En viktig forutsetning i forestillingen er at selve "den hemmelige hagen" er gjort om til et spill, der mesteparten av handlingen mellom hovedrollene Mary og Colin foregår. I denne spillvirkeligheten hagler det med samtidige populærkulturelle elementer og referanser, blant annet møter vi låtene til toppaktuelle Lady Gaga (med konsert i Oslo Spektrum samme kveld for en i mitt følge), Rihanna og 50 cent. Og filmreferanser selvsagt, Matrix, Inception og Avatar, men også A Clockwork Orange, The Shining, og den utrolig mangefasetterte Alice in Wonderland, er finurlig flettet inn i veven.

Foto: Det Norske Teatret, L-P Lorentz ©

Smittefare: Mary (Heidi Ruud Ellingsen) på ulovlig nattebesøk hos sin fetter Colin (Lars Funderud Johannessen).

Etter undertegnedes mening er dette et vellykket prosjekt. Forestillingen klarer å smelte sammen en kaskade av scenografi, musikalske elementer, dans og tekst (nynorsken funker som ei kule) på en måte som er engasjerende og medrivende. Og den er også gjenkjennbar, for alle som har eller har hatt en liten fot innenfor i dataspillenes forunderlige og bergtagende verden. Forestillingen formidler på flere betydningsnivåer, ikke minst i forhold til det psykologisk underbevisste, og den har en intens medrivende driv og rytme.

Hovedrolleinnehaver Heidi Ruud Ellingsen (Mary Lenox) imponerer i særklasse med det som bare må kalles en forrykende kraftprestasjon, med en absolutt og sterkt energikrevende fysisk tilstedeværelse, som også ivaretar kommunikasjon med medspillere og publikum på en uttrykksfull og overbevisende måte. Hun fremviser en fremragende detaljforståelse og gjennomføring av dataspillfigurenes lett klisjéfylte robotaktige alfabet av gester, stemninger og poseringer. Avdøde teaterinnovatør, russiske Vsevolod Meyerhold, som hele livet jaktet på den perfekte biomekaniske skuespillermetodikk, ville kanskje fått en aha-opplevelse i denne forestillingen, og dens sammensmelting av dataspillenes virtuelle univers med virkelig liv og kropper, satt inn i en gjennomarbeidet moderne scenografi. Og Ellingsens Mary Lenox er ikke alene om å gjøre en kjempeinnsats på forestillingens krevende premisser, hun får sterk støtte av de omgivende karakterene.

Foto: Det Norske Teatret, L-P Lorentz ©

Klar for oppdrag: Heidi Ruud Ellingsen som spill-avatar for Mary Lenox i Den hemmelege hagen..

Nå er Den hemmelige hagen ikke en eksperimentell forestilling, som har som sitt hovedformål å gjøre nyskapninger i scenespråket bare for utprøvingens skyld. Nei, det er rett og slett en familieforestilling, med barn og ungdom som hovedmålgruppe. Målsettingen ser ut til å være å kommunisere lett, smidig og direkte, og ikke å problematisere formen. Greit det, og innholdet har nok å by på.

Mye tyder på at Erik Ulfsby med forestillingen har klart å etablere en kommunikasjonskode som har potensiale til å hekte på publikumsgrupper som ikke uten videre ser teatret som sin fremste underholdningsarena. Ulfsby puster liv i skjermfigurene, stiller opp etiske dilemmaer knyttet til vennskap, regler, medfølelse, klaustrofobi, samarbeid, virkelighetsflukt og sorgbearbeidelse med varme og gode porsjoner humor. Elementbruken er kraftfullt, overdådig og direkte, der blant annet et fintfølende tett-på-live-lyddesign er en kjemperessurs.

Har du problemer med å skjønne hva som er fascinasjonen for de unge med dataspill, så ta dem med på denne forestillingen. Det gir mange gode knagger for samtaler etterpå. Om spillene, men også om livet og dets høyst jordnære utfordringer. Om de voksnes og de unges fortsatt akk så ulike verdener, kultur og roller. Og alt i alt handler mange av spillene nettopp om øvelser, i hvordan man skal takle det virkelige livets utfordringer, i et krevende samfunn. Om alvoret bak leken, og leken i alvoret.

Mitt ungdommelige medbrakte panel var fulle av anerkjennelse over forestillingen, og kunne gjerne tatt den en gang til. Så med Erik Ulfsby i sjefsstolen på Det Norske fra nyttår tror jeg vi har mye ambisiøst og spennende i vente, om dette anslaget blir fulgt opp.

Stein W. Kippersund

Den hemmelege hagen
Etter Frances Hodgson Burnetts roman The Secret Garden (1911)
Med: Heidi Ruud Ellingsen (Mary Lennox) Svein Roger Karlsen, Audun Sandem, Niklas Gundersen, Ingunn Beate Øyen, Arlene Wilkes, Sverre Solberg, Jon Eivind Gullord, Sigve Bøe, Nina Woxholtt
Dramatisering: Line Grünfeldt
Regi: Erik Ulfsby
Koreografi: Belinda Braza
Scenografi: Nora Furuholmen
Musikk: Atle Halstensen
Lys: Ola Bråten
Kostyme: Even Børsum
Maske: Stig Wedvik
Rekvisitt: Henriette Jevnaker
Dramaturg: Ola E. Bø
Sted: Det Norske Teatret
Varighet: ca 85 minutter (uten pause)
Tid: 16. oktober 2010

FORESTILLINGSKRITIKKER