Å synke så DYPT

Av Stein W. Kippersund

Amerikanske Eugene O'Neill (1888-1953) sparer ikke på virkemidlene i Lang dags ferd mot natt. Skuespillet som for mange nordmenn trolig er mer kjent som en slagkraftig talemåte gjennom sin tittel enn for sitt innhold. Tuberkulose, pillemisbruk, alkoholisme, dystre familiehemmeligheter, minnenes tyranni, panisk abstinens, fortrengninger, egosentrisme, isolasjon, vold og bipolære eksesser, familiekjærlighet, ren og skjær galskap, forstokket grandiositet, manipulasjon, hat, natt og tåke setter i sving et stykke, som starter i hundre og aksellererer derifra.

Som det lakonisk heter i et gammelt dikt: "Hvor helst man flere er enn to, man meget sjelden kan forlikes, der trettes må, og der skal skrikes. Ja, mellom gifte vil man finne, at selv det lille tall av to, er nok til endskap på all ro." Og det er greit å sitte godt, og spenne fast de mentale sikkerhetsbeltene når man skal se Riksteatrets versjon.

Instruktør Stein Winge opplevde selv en versjon av Lang dags ferd mot natt som 21-åring. Og det virker som om han har gått løs på iscenesettelsen som en smed, med dødsforakt, slegge og ambolt. Hver eneste situasjon framstår som gjennomarbeidet til siste fiber, i tekst, formidling og samspill mellom skuespillerne. Vi får servert et vell av presise detaljer, levert i i høyt tempo, tidvis med intens overlapping, med kast og vendinger, breakdowns, taklinger, brassespark og bakholdsangrep fra dype posisjoner, komiske bråstopp, ladede pustepauser avløst av tirader i svimlende nedadgående malstrømmer, snubleminer og lumske veibomber, løven etter gasellen i fullt firsprang ved vannhullet.

Foto: Riksteatret, Leif Gabrielsen ©

Tidlig på kvelden: Fortsatt omgjengelig i hos familien Tyron, før nedturen har begynt. Bjørn Sundquist, Liv Ullmann og Anders Baasmo Christiansen.

Den som venter et "paradestykke", etter all hyp-en rundt Ullmann i dette vil nok måtte bli skuffet. Forestillingen er ingen triumf-ferd, så langt derifra. Lang dags ferd mot natt framstår som tradisjonelt realistisk teater, et kammerspill, uten store stil-eksperimenter, fylt og jordnært. Men for et håndverk, for et samspill, for en skuespillerfølsomhet. Rollene slipper ikke unna med sjarme, kjekkaseri, småfinter og omgjengelighet, alle skal til pers, overflaten flerres av når du minst venter det, den blodige innsiden vrenges ut. Og det skjer ikke akkurat frivillig.

Foto: Riksteatret, Leif Gabrielsen ©

Mor og sønn: Pål Sverre Valheim Hagen og Liv Ullmann i samspill.

Pål Sverre Valheim Hagen skaper en nydelig rolletolkning av Edmund, med ungdommelige intensitet og sår nerve. Hagen gjorde et varig inntrykk på undertegnede etter Det Norske Teaterets versjon av Olaug Nilsens Få meg på for faen (2007-2008), og gjorde også en stor prestasjon i den prisbelønnede filmen De Usynlige (2008). Anders Baasmo Christiansen sin finaleopptreden i andre akt er verdt å vente på, både Christiansen og kompromissløst perfeksjonistiske Bjørn Sundquist viser et eksplosivt register millimeterkalibrert til dette stykket. Tanken går til løpske godstog som bråbremser, og i siste liten stopper på den berømmelige femøringen. Alle vil "egentlig" hverandres beste, vil nå fram til hverandre. Men følelser ute av kontroll, på rusens ville veier, vil det anerledes. Ulovlige følelser, som ingen innrømmer finnes, men som sprenger seg opp, fra underbevissthetens magma-kammer. Klørne er der, og spretter fram til hogg fra sivilisasjonens myke pote. Og alle kjenner hverandre, og hverandres ømme punkter for godt. Det faller bare så altfor lett å stikke i dem. Ja, denne familien er i sannhet et farlig sted.

Foto: Riksteatret, Leif Gabrielsen  ©

På bordet: Mary (Liv Ullmann)  og hushjelpen Cathleen  (Victoria Winge), ordner hjemme mens mennene i huset er sendt avgårde på byen.

Lang dags ferd mot natt har solgt ut nesten 28 000 billetter fordelt på 50 hus, landet rundt. Liv Ullmann skaper med sin vevre-sterke magnetiske tiltrekningskraft en Mary Tyrone i skikkelsens morfinskapte virkelighet, som hypersensitiv opplever alt i en transparent-elastisk boble. Men det er nok ikke bare Ullmann-faktoren, som gjør forestillingen fortjent til et publikum. Både hun og de andre skuespillerne gir alt, til de som er så heldige å få med seg et uforglemmelig minne hjem.

Våre fotballhelter på landslag og i Tippeliga kunne godt fått en egen ekstraforestilling på Fotballforbundets regning: Femkløveret vitner entydig om hvordan man kan spille hver kamp som om den er din siste. Slik Egil "Drillo" Olsen er en mester i å motivere sine spillerne til å ta ut sitt ytterste og vel så det, er det beundringsverdig og frydefullt fascinerende å være vitne til hva Stein Winge har fått laget sitt med på, kveld etter kveld. Og som hos Drillos framstår det som skjer ikke alltid som "vakkert", men fytterakkern så effektivt det er. Og desverre, farlig likt livet slik det av og til er, i sin nakne gru.

Stein W. Kippersund

Lang dags ferd mot natt
Av Eugene O'Neill
Medvirkende: Liv Ullmann, Bjørn Sundquist, Anders Baasmo Christiansen, Pål Sverre Valheim Hagen og Viktoria Winge
Oversettelse: Svein Selvig
Dramaturg: Bibbi Moslet
Scenografi og kostymedesign: John-Kristian Alsaker
Lysdesign: Morten Reinan
Lyddesign Lars Årdal
Dramaturgi: Bibbi Moslet
Regi: Stein Winge
Regiassistent Thomas Seeberg Torjussen
Sted: Riksteatret, Kulturhuset Elvarheim, Elverum
Varighet: ca 3 timer (inkl. pause)
Tid: 6. oktober 2010

FORESTILLINGSKRITIKKER