Mamma til BESVÆR

Høstsonaten
Skuespillere: Lise Fjeldstad, Nina Ellen Ødegård, Anders Hatlo, Agnes Kittelsen.
Tekst: Ingmar Bergman
Oversettelse: Morten Borgersen
Scenografi: Olav Myrtvedt
Lysdesign: Øyvind Wangensteen
Lyd: Tore Gustavsen
Kostymer: Olav Myrtvedt
Masker: Thea Hernæs
Konsulenter: Håvard Gimse, Roy Hellvin og Finn Skårderud
Inspisient: Roger Fossum
Sufflør: Didi Stig
Regi: Morten Borgersen
Sted: Oslo Nye Teater, hovedscenen
Tid: 3. oktober 2009

Av Stein W. Kippersund

Store deler av sitt liv var filmlegenden Bergman knyttet til teatret, og han gjennomførte langt flere produksjoner for scenen enn for lerretet. Likevel er det tøft gjort å ta tak i hans filmatiske ikon fra 1978 og sette det på scenen. Og noen frykter å få sin filmopplevelse forstyrret av en teaterversjon.

Destillat
Teaterversjonen har gått verden over siden premieren i 2002 på Ernst Deutsch Theater i Hamburg. Bergman satte selv aldri opp Høstsonaten for scene, og det er først nå etter hans død at stykket blir teater i Norge. Den markante filmregissøren har selv uttalt at "filmene mine er bare et destillat av hva jeg gjør i teatret". At hans forhold til filmen var motsetningsfullt vitner følgende utsagn ganske klart om: "Jeg har forlatt bransjen av horer og slaktere for godt, og føler at det er en fjern slektning av meg som har jobbet i filmbransjen".

Denne slektningen er nok ikke så fjern som Bergman ville ha det til, i alle fall når det gjelder Høstsonaten. Det var et av Bergmans siste filmprosjekt før han gikk til teatret. Og ifølge teatersjef Svein Sturla Hungnes ved Oslo Nye Teater går dialogene i Høstsonaten rett inn i teaterets fortellerform. Etter min mening er det ingen tvil om at forestillingen er et vellykket prosjekt.

Intensjonsdybde
Det er vanskelig å forestille seg at vi har sett siste rolle fra Lise Fjeldstad etter denne kraftprestasjonen. Hun har mye å gi. Veteranskuespilleren, som jeg fortsatt husker godt fra rollen som Maria Stuart (Nationaltheatret 1986, regi Alexandra Myskova), framstår med et bunnsolid skuespillerhåndverk, bokstavelig talt til fingerspissene og til konfektbitene, med kraftfull intensjonsdybde og intelligent tilstedeværelse.

Foto: Oslo Nye Teater, Marit Anna Evanger ©

Eva (Nina Ellen Ødegaard) og Charlotte (Lise Fjeldstad) i sterk konfrontasjon.

Hennes utgave av pianistmor Charlotte Andergast både forsvares og utleveres som den sammensatte kvinnen hun er: Med sin ærgjerrighet, sine svakheter, lidelser, lyster, forfengelighet, seire og nederlag. Hvilken representant for vår  tids "eldrebølge" Fjeldstad skaper her. Så flott, og til tider så forferdelig. Det er ikke bare ungdommen som har sin råskap. Våre dagers pensjonister legger seg ikke frivillig ned, heldigvis! Og Lise Fjeldstad ville tolket Kong Lear like godt som mannlige kolleger.

Behersket smerte
Generasjonsmotsetninger er et kjent tema i kunsten og i teatret. Når foreldre og barn er kunstnere innenfor samme felt ligger det an til innfløkte motsetninger. Tsjekhovs Måken, med "supermor" Arkadina og hennes ulykkelige sønn Konstantin er et eksempel. I Høstsonaten ligger det mye i scenen der moren og datteren Eva gir hver sin klavertolkning av Chopin (Preludium i a-moll opus 28 nr. 2). Datteren nøyer seg ikke med moderlig tilbakemelding, men ber selvdestruktivt om en proff vurdering av framføringen sin. Hun vil og skal være flink. Og den hersens vellykkede moren fornekter seg ikke, hun slår tilbake, midt i solar plexus.

Vi får en belæring om Chopin og hans tilbakeholdte, beherskede smerte. Slik skal det gjøres, følelser skal underlegges knallhard kontroll. Fjeldstads Charlotte Andergast gir ingen rom for at en form sprenges av indre "maktpåliggende" hensyn. Musikkens rolle i denne oppsetningen er helt sentral, og Chopin-preludiet gjennomføres med to versjoner, begge spilt inn av Håvard Gimse.

Konfrontasjonen med Eva, tolket helstøpt av Nina Ellen Ødegård blir en likeverdig full kontakt-duell, med millimeterpresise nyanser. De to kvinnene avtvinger respekt og forståelse fra publikum for sine frustrasjoner mens de risper hverandre til blods. I det ene øyeblikket ber moren datteren om at hun holder rundt henne, mens hun i det neste skyver datterens forsiktige fysiske tilnærming bort, totalt oppfylt av sin egosentriske monolog.

Kvitrende overflate
Sårheten, smerten og spenningen under den kvitrende, glatte og akk, så vennlige overflaten blir  ivaretatt. Vi får se en tragisk usamtidighet i kommunikasjonen, der tiltrekningsbølgene mellom kvinnene aldri treffer hverandre. Pilene imidlertid, de rammer! Eva har holdt inne i sju år, og på en natt detonerer så hele denne emosjonelle atombomben, uten nåde og forbehold. Rått og brutalt. Eller som Eva sier det: "En mor og en datter er en fryktelig kombinasjon av følelser, forvirring og ødeleggelse. Alt er mulig og alt skjer i kjærlighetens og omsorgens navn".

Foto: Oslo Nye Teater, Marit Anna Evanger ©

Krevende familieforhold i Høstsonaten: Eva (Nina Ellen Ødegaard), Helena (Agnes Kittelsen), Viktor (Anders Hatlo) og Charlotte (Lise Fjeldstad).

Den tragiske konflikten rammer så med full styrke den svakeste tredjeparten, som ikke stiller krav, men bare ønsker nærhet og varme, uten noen form for prestasjonshorisont. Og djevelskapen sitter med ironisk gru i de alskens gode hensikter. Frykten for konflikt, for å være nær, frykten for et møte med ekte følelser pakkes inn, som "hensynstagen". Agnes Kittelsen, kjent som Tikken i filmen Max Manus, gjør en uforglemmelig innsats i rollen som den invalidiserte Helena.

Velkalibrert Hatlo
Musikal- og komedieskuespiller Anders Hatlo, som Evas ektemann Victor, fyller kvartetten, velkalibrert, nær og følsom, et hjelpeløst vitne plassert midt mellom de to destruktive kraftverkene. Som lavmælt også får fram sin versjon, sin "lille" smertens historie, om et krevende samliv og familiehemmeligheter, i kamp for en flik av lykken. Bakteppet, det uutholdelige tapet av sønnen Erik, føyer også til Ibsens Lille Eyolf, som et referansepunkt.

Det går godt an å sitere fra Finn Skårderuds bidrag til forestillingprogrammet. Dette er "et stykke om den verdslige arvesynden, det psykologiske klimaet mellom foreldre og barn. Foreldre som svikter sine barn, risikerer å påføre dem en skade som igjen gjør det sannsynlig at disse igjen kan skade sitt avkom". Jeg tror denne forestillingen bringer videre en viktig utfordring som står Bergmans totale prosjekt svært nært og hans blikk nettopp for skadede barn. Igjen Skårderud: "Et barn kan dø, ikke bare av mangelen på mat, men også av mangelen på følelsesmessig næring. Næringsstoffene er blikk, mimikk, smil, latter, trøst og ro. Vi er absolutt avhengige av kjærlighet, og slik ligner kjærligheten på andre vanedannende stoffer".

Foto: Oslo Nye Teater, Marit Anna Evanger ©

I ildlinjen mellom Charlotte  og Eva. Helena (Agnes Kittelsen) og Viktor (Anders Hatlo).

Med all respekt for Bergmans film, denne forestillingen bringer meg nærmere det jeg oppfatter som kjernen i Høstsonaten. Filmen forblir nok et ikon for mange, og er et dokument tett på Bergman. Men gyldigheten i materialet er større enn filmen. Oslo Nyes forestilling oppnådde å frigjøre og forløse dette, og bringe fram troverdige, levende mennesker. Bergman er stor nok til at hans materiale kan tolkes av andre. Borgersens regi er fintstemt, musikalsk og minimalistisk, til og med filmformatets stramme ramme holdes presist. Bergman roterer neppe i graven etter denne oppsetningen. Selv om de mest puristiske av hans tilhengere kanskje vil komme til å rynke litt på nesen?

Stein W. Kippersund

FORESTILLINGSKRITIKKER