Treffsikkert og FRIGJØRENDE

Få meg på, for faen
Skuespillere: Pia Tjelta, Charlotte Frogner, Marianne Krogh, Pål Sverre Valheim Hagen, Kaia Varjord, Nina Woxholtt, Jon Eivind Gullord, Torbjørn Eriksen.
Tekst: Olaug Nilssen
Dramaturg: Ola E. Bø
Scenografi: Arne Nøst
Lysdesign: Gyril Høgberg
Lyddesign: Igor Zamarajev
Kostymer: Ingrid Nylander
Maske- og parykkdesign: Trude Sneve
Rekvisitør: Tone Bernhoft Osa
Regi: Marit Moum Aune
Sted: Det Norske Teatret, scene 2
Tid: 14. juni 2008

Av Stein W. Kippersund

Forestillinger flest anmeldes før de har møtt publikum. Det er imidlertid et faktum, som alle skuespillere kjenner til, at alle forestillinger er og må bli forskjellige fra kveld til kveld, selv om rammene for regi, scenografi og andre strukturer forblir noenlunde stabile. Så da får det være greit, her kommer en anmeldelse av en forlenget spillperiodes siste visning av Få meg på, for faen ved Det Norske Teatret.

I gamle dager måtte norske skuespillere lære seg til å legge bort dialekten slik at de kunne mestre normert bokmål. I Få meg på, for faen har skuespillerne fått som utfordring å lære seg en annen dialekt enn sin egen. Det kan de gjøre mer av! I denne forestillingen er dette gjort så treffsikkert og med så stor respekt for folks språk at bare det plasserer Få meg på, for faen som et veiskille. Produksjonen spiller seg med stor selvfølge og selvsikkerhet sentralt inn i Det Norske Teatrets historie. Dialektene er et overflødighetshorn som det er all grunn til å bruke.

For alt jeg vet satt ikke dette nødvendigvis like bra til generalprøve eller de første forestillingene. Og hva så da? Skuespillere må også få lov til å bli bedre i møte med publikum. Presisjon er noe som modnes, også gjennom en forestillingsrekke.

Virtuost og følsomt
Dette er ellers så langt fra en ensidig verbal forestilling, snarere tvert imot. Marit Moum Aune og skuespillerne hennes mestrer virtuost og uendelig følsomt det intertekstuelle, rommet mellom replikkene, rollene og de varierte scene-elementene. Det handler ikke bare om dialekt, med alle dens nyanser og lag, men også om gester, dyproller og kommunikasjon, hos både bygdefolk, vestlendinger, kvinner, mødre, og tenåringsungdom. Og om samtidens koder, i spennet mellom folks virkelighet og mediavirkeligheten, om sex som tabu og frigjøring, også for kvinner. Med hensyn til det siste nytolkes Kor e hammaren, Edvard på befriende vis!

Detaljene er ellers mange og herlige: Charlotte Frogners Alma er utrolig gripende i sin ærlige og fullt forståelige sex-utforsking. Ellers vil enhver som har hatt tannregulering (har "reggis" forresten vært brukt slik på en norsk scene før?) i sin ungdom få full identifikasjon og medfølelse med alt hva det innebærer for selvtillit, identitet og stemme. Rett og slett nydelig. Og Pia Tjelta som Maria da, et realt lokomotiv og energiaggregat i rødt, som gir alt.

	Alma (Charlotte Frogner) strever med sin seksuelle identitet og har stadige fantasier. Foto: Marit-Anna Evanger Det Norske Teatret ©

Ungdommelig sårhet
Pål Sverre Valheim Hagen som "den radikale søstera" gjør en kjempejobb. Så uendelig mye innlevelse i all verdens lidelse, så mye ungdommelig dyp sårhet og sårethet, et blikk, en stemme og en sofaposering som bare utstråler "jeg har sett alt", og "ingenting kan stoppe verdens undergang". Vi ler, og vi gråter, i sympati.

Foto: Marit-Anna Evanger - Det Norske Teatret ©

Familien Sebjørn: Fra venstre Maria (Pia Tjelta), bak Kona til Sebjørn (Marianne Krogh), Sebjørn (Jon Eivind Gullord), den nesteldste søstera (Kaia Varjord), den radikale søstera (Pål Sverre Valheim Hagen).

Alle elementene spiller på lag, scenografien til Arne Nøst må også nevnes, som direkte, funksjonell og ledig. Grepet med "Vestlandsrevyen" sitter som ei kule. Sæbjørns toalettbesøk er løst helt suverent, det samme er rommet til Artur (Torbjørn Eriksen) som midt i det store teatret gir en intim ramme til den vakre scenen mellom ham og Alma.

Tolkningen er alt
Til slutt: Rune Rudbergs låt Ut mot havet brukes i forestillingen. Det Norske Teatret viser her et genialt lærestykke i hvordan alt, absolutt alt i en tekst, avhenger av tolkning og sammenheng. Dette gjør verden til et bedre og rikere sted å være, også for de som av og til får nok av trivial- og populærkulturen. En absolutt banal tekst får en helt ny betydning når den iscenesettes slik av levende mennesker. Og sett gjerne på Carolas Främling med Farmers Market og Stian Carstensen, Jokke Nilsens Øl, øl, øl i Ole Paus sin nye versjon eller Hovedøen Social Clubs utgave av Jeg snører min sekk. Om du skulle være i tvil.

Stein W. Kippersund


FORESTILLINGSKRITIKKER