En nesten UOVERKOMMELIG oppgave

Kjærlighetens komedie
Skuespillere: Jan Ø. Wiig, Sylvia Salvesen, Ola Otnes, Anne E. Kokkinn, Jonatan Filip Johansen, Jannicke Irwin Abrahamsen, Olve Løseth, Lena Barth Aarstad, Knut Walle, Nina Gromstad Hogness. Barn fra Skien kulturskole,Tønsberg kulturskole og Sjøbodteatret
Komponist: Guttorm Guttormsen
Tekst: Henrik Ibsen
Scenografi: Hans Petter Harboe
Lysdesign: Erik Spets Sandvik
Kostymer: Mona Irene Grimstad
Maskør: Julie A. Clark
Regi: Trond Lie
Koreografi: Marius Kjos
Sted: Teater Ibsen

Av Rune Kippersund

8. mars i Oseberg kulturhus i Tønsberg: Unge Svanhild avslutter Teater Ibsens oppsetning av Kjærlighetens komedie med å forlate scenen, slepende på en knallrød reisekoffert og flybilletter i munnen.

Hun har sagt nei til den høytflyvende romantikeren Falck og inngått en pakt med den aldrende men velstående og maskulint drevne Guldstad. Hun har en sorti som en heltinne. Er det fordi hun selv tar grep om sitt kjærlighetsliv, definerer selv hva hun vil, demonstrerer en tilpasningsdyktig manøvreringsevne som gjør både romantikere og fornuftsfolk forlegne?

Teater Ibsens oppsetning av Kjærlighetens komedie inneholder mange fine element, men som helhet er den tilnærmet blottet for en dramatisk nerve som trekker publikum inn i spillet. Det står respekt av Teater Ibsens ambisjoner: Her vil man ta et av Ibsens mest tidsbundne drama hva gjelder form, og delvis når det gjelder tema, og lage en stort anlagt moderne kjærlighetsmusikal. Teatret prøver å møte utfordringen med å legge opp en barokk, nærmest overdådig, bruk av sceniske virkemidler. Men likevel blir denne oppsetningen en uoverkommelig oppgave som selv ikke rutinerte regissør Trond Lie klarer å dra i land. 

Mye godt
Det er hyggeligst å fortelle om det som er godt: regigrepet med å ta fugleperspektivet helt ut, er godt tenkt og gir mange sceniske muligheter. En av dem ivaretar scenograf Hans Petter Harboe på en flott måte ved den monumentale trekronen, som igjen gir lysdesigner Erik Spets Sandvik masse å spille på. Regissøren selv utnytter fuglelivet med stor effekt når han lar hektiske samtalesekvenser med mange på scenen gli over i rent fugleskvalder. For kostymedesigner Mona Irene Grimstad har fuglelivet også helt tydelig vært til inspirasjon for struttende stoff og morsomme linjer.

Fuglespill
Rutinerte skuespillere fråtser i de karakteriseringsmuligheter som fugletypene gir dem. Nevnes kan Ola Otnes, som gleder alle byråkrater med sin gjennomført pertentlige stil. Sylvia Salvesen er glups skjære og Anne E. Kokkin vagger rundt som and, og hele ensemblet tar til seg av tilbudene fra ornitologien.  Jan Ø. Wiig som Guldstad er orrhane med bustete bakhode, og kampklare lyder, og klarer det kunststykket å høste ”musikalapplaus” etter en scene - uten å ha sunget. Det er det god grunn til, for han viser også hvor viktig en skuespillers helhetsperspektiv på rollen er, at han eier overblikket gjennom det bidraget han gir i egen rolletolkning. Faktum er dessuten at det er i scenen mellom Guldstad og Falck at vi får det eneste virkelige vendepunktet i stykket, og vi tar villig i mot dette anstrøket av dramatikk.

Tynt drama
For det merkes godt på Olve Løseth som Falck og Jannicke Irwin Abrahamsen som Svanhild at de har en tung jobben med å bære dramatikken. Det er tung rett og slett fordi stykket er syltynt på handling. Begge de to gjør gode enkeltnumre, og Irwin Abrahamsen synger særlig godt. Hun skal også ha kreditt for god teksting i dialogen, tydelig og meningsfull gjennom rimene. Ibsens stykke er skåret til beinet, for å få noenlunde grep på de ordrike rimene. Men det gjør jo ikke handlingen mer spennende. Derfor blir det dårlig flyt i spillet, det blir bilder som avløser hverandre, og aktørene sliter merkbart med å holde oppe situasjonen, utålmodige på neste skift. Det virker som de så gjerne vil ut av tablåene og over i noe mer dynamisk, men får det ikke til. Kanskje klarer ensemblet å justere seg noe, slik at rytmen og flyten kommer. Det er avgjørende for at en slik forestilling skal ha noen mulighet for å nå fram.

Rune Kippersund


FORESTILLINGSKRITIKKER