Hamlet som festbrems

Hamlet
av William Shakespeare
Oversatt av Øyvind Berg
Oslo Nye Teater - Centralteatret

Anmeldt av Bjørg Dystvold Nilsson

Med: Aksel Henie, Kyrre Haugen Sydness, Ingjerd Egeberg, Anders Hatlo, Line Heie Hallem, Bartek Kaminski, Hans Rønningen, Cecilie Enersen, Henrik Horge, Kyrre Hellum, Gard Øyen, Stein Kiran, Daniel Karlsson, Mats Eldøen, Israel Corral, Kee Damslora, Gjermund Løkhaug.

Bearbeidet av Carl Jørgen Kiønig og Cecilie G. Lundsholdt, Regi: Carl Jørgen Kiønig, Scenografi: Arne Nøst, Kostymer: Milja Salovaara, Musikk: Åsmund Feidje, Masker: Jule A. Clark, Lysdesign: Morten Reinan.

Centralteatret setter opp Hamlet, og gir sannhetssøkeren solistrollen; tvileren og hevneren er henvist til å akkompagnere. Blek, deprimert og sorg-insisterende møter Hamlet oss som litt av en festbrems når teppet går opp.  

For i første akt er feiringen som kjent allerede i gang. Hamlets mor og onkel er lykkelig nygifte, på tross av den korte tiden som er gått siden Hamlets far døde. Den nye kongen har funnet seg raskt til rette med sin nye makt og er i full sving med å sette sine politiske ambisjoner ut i livet. Kyrre Haugen Sydness’ Claudius smitter meg med sin energi og sikkerhet, jeg tviler ikke på at han kan styre landet. Han er typen til å sanke stemmer og vinne et valg. Det er mulig å forstå at dronning Gertrude har beveget seg videre.

Naturlig nærvær
Men unge prins Hamlet stritter imot å gå så fort fra gravøl til fest. Han insisterer på at noe er galt og får som kjent rett i sine mistanker. Det viser seg at hans onkel har tatt livet av hans far for å få plassen på tronen ved siden av hans mor. Hamlet i Aksel Henies skikkelse er i begynnelsen blek, stille, snakker ikke egentlig med noen, men mest med seg selv. Han framstår akkurat så umandig og pysete som han anklages for.

Denne åpningen er god! Den tegner relasjonene tydelig, drar oss inn i handlingen, engasjerer oss og gjør oss delaktige fra første stund. Hamlet er irriterende, masete og sur. Jeg forstår godt omgivelsenes reaksjon - som er å be ham ta seg sammen. Gå videre! Kom over det! Det er et godt grep fordi jeg som publikummer blir medskyldig i å ville isolere og støte ut den som kommer trekkende med en sørgelig sannhet. Dermed er stykkets tema i alle fall aktualisert. Vil vi høre på dem som insisterer på at alt ikke har gått riktig for seg? Hvor høy pris må en varsler betale? Som en whistleblower i en bedrift som feirer suksess bygd på juks og bedrag, får Hamlet hele kongeriket til å rase sammen ved å peke på grunnleggende urett.

Dette er i det store og det hele en velspilt, god og engasjerende forestilling. Aksel Henies Hamlet er gjennomsiktig, gripende, sterk. Henie ER prins Hamlet, dette er ikke teatralsk spill. Med sitt naturlige og intense nærvær på scenen bringer han Hamlet-skikkelsen på en naturlig måte rett inn i vår tid. Henie bærer forestillingen med dette.

For spinkelt rammeverk
Hamlet er et drama med omfattende og sammensatt tematikk. Det er mange dramaer i dette stykket; politisk maktkamp, ødipus-konflikt, kjærlighet og svik, kunstens rolle, forholdet til døden, galskap, og mye, mye mer. Hvis man velger en tolkning der denne flerstemmigheten kommer til uttrykk, må oppsetningen ha en tydelig og solid ramme, slik at stykket ikke velter i tilfeldige retninger. Så stødig er dessverre ikke denne forestillingen. Dermed blir også gode enkeltprestasjoner litt for framtredende i forhold til helheten. Dette gjelder de komiske innslagene, for eksempel Anders Hatlos glitrende opportunistiske og forfengelige Polonius.

Medspillerne blir litt for ofte kulisser for den som til enhver tid står i fokus. Grepet med å stilisere spillet til mimespill i deler av stykket forsterker denne effekten. Det fungerer ikke så godt i dette flerstemmige stykket.

Ofelia forsvinner
Mens det komiske er godt ivaretatt, både gjennom graveren og gjennom Polonius, forsvinner Ofelias tragedie nesten fullstendig. Ofelias historie kan være noe av det mest gripende i denne fortellingen. Hun blir brukt som en brikke i et spill av alle rundt seg, og i motsetning til Hamlet som spiller galskapen, treffer den henne for alvor. Ofelia er ikke en spiller, hun blir spilt med - og det tåler hun ikke. Hennes død synliggjør spillets pris. Med henne er kjærligheten død. Dessverre får ikke Ofelia noen gang liv slik at vi er i stand til å tro på henne i denne oppsetningen. Dermed forsvinner også en av de såreste tonene i dette stemmekoret.

Stilig scenografi
Arne Nøsts scenografi er svært enkel og svært effektfull. En dreibar trapp står midt på scenen og gjør nytte som det meste; seng, skrivebord, tribune. Den er en enkel og elegant måte å vise ulikhet i status eller makt, og gir mye spillerom på en ganske liten scene. Røyk og lyssetting er effektive stemningsskapere. Kostymene til Milja Salovaara er gode og bidrar til å tegne skikkelsene tydelig og plassere dem i en noe ubestemmelig historisk eller fiktiv tid.

Flytende tekst
Teksten til denne oppsetningen er oversatt av Øyvind Berg og bearbeidet av Carl Jørgen Kiønig og Cecilie G. Lundsholdt. Jeg kan ikke bedømme hvor mye av den opprinnelige ordlyden som er beholdt, men teksten flyter lett og godt. Den legger seg ikke som et arkaisk filter mellom meg som publikummer og handlingen, samtidig som den ikke på noen måte virker krampaktig modernisert. Replikkene framstår som naturlige og poengene er umiddelbart oppfattbare, selv om de åpenbart er hentet fra en annen tid. Det er veldig godt gjort!

Fortell historien videre...
Den norske prinsen Fortinbras kommer inn for å overta tronen når alle er døde, og det danske monarki ligger i ruiner. Denne rammefortellingen er ofte kuttet, men i denne oppsetningen er den med. Forestillingen taper litt dramatisk snert på slutten, Horatios ord: ”Der brast et edelt hjerte..” kunne gjerne ha blitt stående som siste ord. Samtidig blir fortelleroppdraget tydelig: Horatio skal fortelle denne historien slik at alle får vite hvordan ting egentlig er gått til. Det gjør også Centralteatret. Få det med deg!

av Bjørg Dystvold Nilsson

FORESTILLINGSKRITIKKER