VITTIG og SÆRPREGET

En bagatell
av Nathalie Sarraute
Oversatt av Elin Beate Tobiassen
Nationaltheatret, Teatret på Torshov

Anmeldt av IdaLou Larsen

Med: Mads Ousdal og Jon Øigarden
Regi: Tyra Tønnessen
Scenografi og kostymer: Dagny Drage Kleiva

I likhet med nesten alle Nathalie Sarrautes stykker ble det siste skuespillet hun skrev, En bagatell fra 1982, (på fransk Pour un oui, pour un non, For et ja, for et nei) opprinnelig sendt som hørespill, og først senere overført til scenen. Det er blitt det mest spilte av de seks stykkene hun har skrevet, og det er gledelig at gjengen på Torshov, ved to av dem, har gjort det mulig for norske teatergjengere å bli kjent med en særpreget litterær stemme.

Tropismer
I Frankrike er russisk-fødte Nathalie Sarraute kjent som ”grunnleggeren” av den franske ”nyromanen”, og regnet som en av de store forfatterne i forrige århundre. Hun var gjennom hele sitt forfatterskap opptatt av det hun kalte ”tropismer”. Stykkets oversetter, Elin Beate Tobiassen, som selv har tatt doktorgraden på Sarraute og nyromanen, forklarer begrepet i programmet, og viser blant annet til at det er ”ørsmå inntrykk, en taushet, en intonasjon, forårsaker svære kataklysmer i menneskesinnet”.

Det er dette En bagatell handler om. På Torshov er mesteparten av scenegulvet dekket av hauger med store, hvite, stiliserte tøydukker, i et hjørne et kjøleskap og en kokeplate, i et annet et bord med en symaskin. Her sitter M2 (Mann 2 - Jon Øigarden) og syr. Vi går ut fra at han må være kunstner, kanskje dukkemaker, kanskje installasjonskunstner.

En lem på gulvet åpner seg, en scenisk løsning regissør Tyra Tønnessen er svak for, og opp kommer M1 (Mann 1, Mads Ousdal). Han bærer en plastpose. En ordløs scene følger der M1 lysløs lister seg bort til kjøleskapet, trekker to rødvinsflasker opp av posen, åpner den ene, skjenker i et glass og overrumpler M1 med rødvinsglasset som M1 drikker av, og en ferdigstekt kylling som han tar en grådig jafs av.

Dyp kløft
Så kommer samtalen mellom de to i gang. M1 og M2 er nære venner, men i det siste har M2 holdt avstand, han tar ikke kontakt lenger. Hvorfor, hva er i veien, hva har jeg gjort, vil M1 vite. Langsomt, nesten motvillig, ender M2 med å forklare: Det skjedde noe avgjørende da M1, hans nærmeste og beste venn siden barneårene, svarte ”det er fint, det” en gang M2 var kommet i fare for å skryte litt av seg selv. Det var ikke ordene i seg selv M2 reagerte på, det var måten de ble uttalt på, det litt nedlatende tonefallet. Langsomt avdekker samtalen den dype kløften mellom de to mennene. M1 viser seg å være den vellykte av de to, han har enebolig, hustru og barn, mens M2 har valgt å leve alene i en fattiglig loftleilighet et sted i byen. Eller kanskje han ikke har valgt, men rett og slett er for nærtagende, for følsom, til og med for sær til å inngå i et nært menneskelig forhold.

Uansett forskjellene mellom de to - M1 og M2 forstår hverandre, de snakker samme språk, og det gir samtalen mellom dem en egen dynamikk og en intens indre spenning. Men ettersom det ene ordet tar det andre, føres misstemningen videre. M2 gjør et halvhjertet forsøk på forsoning, som M1 øyeblikkelig tolker som et lumskt bakholdsangrep. Maktkampen mellom dem kommer til overflaten, kløften mellom dem blir dypere - så dyp at de til slutt begge må erkjenne at mellom dem er ikke vennskap lenger mulig.

Åpen tekst
En bagatell er en meget åpen tekst: Nathalie Sarraute gir for eksempel ikke én sceneanvisning, og utviklingen i forholdet mellom M1 og M2 skjer uten store dramatiske utbrudd. Den sveitsiske regissøren Gilles-Souleymane Laubert som satte opp stykket i fjor uttalte at her nytter det ikke å bruke en ”regi med effekter. Det dramatiske kommer til uttrykk i taushet, i en brå replikk, i en undertrykt bevegelse. Det er skuespillerne som er viktige.”

På Torshov er det da også Mads Ousdal som M1, og Jon Øigarden som M2, som bærer stykket: deres tolkning får fram alle nyansene i teksten, og yter Sarrautes skarpe og treffende vidd full rettferdighet. Jon Øigarden er en sammensatt, iblant selvmotsigende personlighet, en overømfintlig nervebunt, men også en revansjelysten mann som leker med den noe enklere og mer entydige M1 som katten med musen. Mads Ousdal er den i utgangspunktet mer selvsikre M1, men samtidig kanskje den som til syvende og sist er mest avhengig av vennskapet. I det hele tatt er det en fryd å følge samspillet mellom de to.

Innvendinger mot regi
Når jeg likevel har noen innvendinger til oppsetningen, skyldes det Tyra Tønnessens regi. Hennes replikkinstruksjon har jeg ikke noe å utsette på, den er glimrende, og får blant annet fint frem at vennskapet en gang, da de to var guttunger, kanskje også hadde et visst erotisk element som ingen av dem har villet anerkjenne.

Jeg stiller meg mer tvilende til ideen med dukkene. De tar for meget plass - både bokstavelig og i overført betydning. De løser ett praktisk problem: I Nathalie Sarrautes tekst henter M2 to utenforstående naboer som skal bedømme situasjonen mellom vennene, Tyra Tønnessen lar i stedet M1 og M2 bruke dukkene til å formulere såkalt nøytrale og ganske intetsigende bemerkninger. Visuelt ble denne scenen noe forvirrende, og ved at omverdenen ikke lenger er vitne, fratas teksten også en viktig nyanse.

Skjønnhetsfeil
Allerede i dette opptrinnet mister dukkene sin karakter av passiv, gjerne litt kunstnersymbolsk scenografi. Det blir enda tydeligere når Mads Ousdal stapper innmat fra tøydukkene under genseren og, sittende på arbeidsstolen, med Jon Øigarden liggende på dukkene, starter en slags stilisert og ironisk masturbasjonsfantasi. Jeg kan ikke se at teksten nødvendiggjør denne tolkningen. Det samme gjelder det altfor realistiske opptrinnet der Jon Øigarden feier alle dukkene ned i trappeoppgangen, tenner på ilden som vi ser flamme opp, og deretter slukker den.

Det er forståelig at regissøren har følt seg fristet til å ”illustrere” og understreke utviklingen i stykket. Men her tar Tyra Tønnessens håndtering av dukkene overhånd. Hun burde heller stolt på sine to skuespillere som igjen og igjen viser at de mestrer tekstens utfordring uten hjelp av utvendige påfunn. Men innvendingene er ikke avgjørende - for det meste skjønnhetsfeil i en ellers spennende og interessant oppsetning, en flott avslutning på ledertrioens noe ujevne Torshov-tid.

av IdaLou Larsen

FORESTILLINGSKRITIKKER