HELLIG KRIG i heimen

Dødsdansen
av August Strindberg, oversatt av Kjell Askildsen
Nationaltheatret, Amfiscenen

Anmeldt av Bjørg Dystvold Nilsson

Med: Jan Grønli, Anne Krigsvoll, Henrik Mestad, SIren Knutsen Olsen og Maria Veronica Solem.
Regi: Gabor Zsámbéki
Scenografi: Csörsz Khell
Kostymer: Tine Schwab
Maskør: Jolanda Jandl/Maren Anna Olstad

Strindbergs klassiske ekteskapsdrama Dødsdansen er blitt en tradisjonell, tidsriktig og godt spilt forestilling på Nationaltheatrets Amfiscene. Men min egen lengsel etter å se dette dramaet transformert inn i 2006-setting, måtte jeg raskt svelge.

Artillerikapteinen Edgar bor sammen med sin kone Alice på en festningsøy. Det har de gjort i snart 25 år. Men feiringen av sølvbryllupet henger i en tynn tråd, for i dette ekteskapet er det full krig. Styrt av kapteinens forakt for alt og alle, lever de to totalt isolert fra de andre i det lille øysamfunnet. I den gamle festningen danser ekteparet sin oppgitte dans, gir hverandre de samme gamle stikkene, kommer med de samme gamle beskyldningene. De sårer hverandre så godt de kan av gammel vane. Det er først da Alices fetter Kurt kommer på besøk, at den ekteskapelige krigen får ny ammunisjon og kampen blusser opp. Ektefellene tar i bruk nye våpen de ikke har prøvd før, og det hele utvikler seg til en kamp på liv og død – en dødsdans. 

Trekant-drama
For Kurt blir begges leketøy som kan spilles opp mot den andre og brukes i kampen. Han er svak, viljeløs, og er allerede viklet inn i samspillet gjennom gammel urett som kapteinen har gjort ham. Hans svake punkt er at han ikke har noen kontakt med sine barn etter en skilsmisse for mange år siden, en ordning det skal vise seg at kapteinen var regissøren for den gangen.

Kapteinen i Jan Grønlis skikkelse er en svært troverdig bølle; brølende, autoritær og truende, men også med klare sentimentale drag. Grønli briljerer i rollen og behersker alle fasettene – både det brutale og det selvmedlidende, og ikke minst klarer han også å gestalte kapteinen i hans grandiose øyeblikk, for eksempel da han danser sverddansen mens hans kone spiller Bojarenes inntogsmarsj på flygelet. I slike øyeblikk får vi kikke inn i lønnkammeret til ”den gale diktatoren”, noe som er uhyggelig, men ikke minst usannsynlig komisk.

Anne Krigsvolls Alice drives av oppgitt bitterhet, og framstår i utgangspunktet som det store offeret i forholdet. Det gjør hun både fordi bildet av ”kvinnen som offer for den tyranniske mannen” er en stereotypi vi lett kjenner igjen, og fordi Alice spiller offerrollen overfor sin mann. Det bildet snus opp ned etter hvert som kampen trappes opp. Anne Krigsvoll får vist en Alice som synliggjør sin grusomhet og hensynsløshet, og da er det ikke lett å si hvem av ektefellene som er verst. Alice-skikkelsen er den som har størst utvikling av de to, og Anne Krigsvoll er strålende god, både når hun spiller offer overfor sin mann og når hun tar sin makt i bruk og blir sadistisk dominatrix i forholdet til elskeren Kurt, som hun bruker og senere kaster etter eget forgodtbefinnende.

Henrik Mestad som Kurt skal riktignok gestalte en konturløs figur, han skal være umandig og veik, men Mestads tolkning blir likevel for blek. Hans replikker framsies som om de var nettopp replikker i et teaterstykke, og Kurt-skikkelsen blir en skygge som ikke når fram til oss på 6. rad.

Klassiker
Ekteparet har et supert samspill, de klarer å vise et gammelt slitent ektepar som hater hverandre av gammel vane, og de stråler når de virkelig er kommet på krigsstien. Vendepunktet til slutt, da kampen er over, og de kan legge ned våpnene, viser at krigen rett og slett er deres samlivsform. Det er dette de kan, og på sett og vis er det slik de vil ha det. De er lettet over at dette slaget er over, for det ble vel blodig. Hva eller hvem de har ødelagt i kampens hete, er glemt. I dette ligger også dramaets allmenne kritikk mot svakhetene ved ekteskapet som samlivsform. Stykket er en klassiker nettopp på grunn av dette, og har interesse også som klangbunn for de mange ekteskapsdramaene som er skrevet med dette dramaet som utgangspunkt. Vi kjenner for eksempel igjen et stykke som ”Hvem er redd for Virginia Woolf”, som drar tematikken noen hakk videre og inn i intellektuelle kretser på 1960-tallet.

Hvis jeg savner noe, er det å få synliggjort en sterk nok grunn til at de fremdeles lever sammen i denne krigen. Verken gammel vane eller ekteskapets hellighet framstår for meg som motivasjoner sterke nok – skilsmisser forekom også den gangen. Det ligger i kapteinens natur, slik Strindberg har tegnet ham, klare psykopatiske trekk. Han river folk ned og spiller med dem. Kapteinen kan gjøres farligere enn han blir i denne oppsetningen, men det ligger en motsetning i at begges grusomhet skal tydeliggjøres. Denne motsetningen er kanskje en svakhet ved selve stykket fra Strindbergs hånd.

Tidsriktig
Csörsz Khells scenografi lar oss se festningstårnet akkurat slik som Strindberg har skissert det. Rommet er røft, militære anvisninger står fremdeles tegnet inn på veggene, de få møblene er ikke nok til å skape varme i denne steinhulen. Også tidsmessig er oppsetningen trofast mot Strindberg, dette foregår på begynnelsen av 1900-tallet, noe både parafinlamper og møbler understreker. Tine Schabs kostymer er på samme måte tidstrofaste, og bidrar på en fin måte til å tegne typene og gi dem farge i dette golde rommet.

Min egen lengsel etter å se dette dramaet transformert inn i 2006-setting, måtte jeg raskt svelge. Likevel kan jeg ikke dy meg for å drømme om å se telegrafen byttet ut med e-post eller sms, eller å se en moderne utgave av festningen. Replikker som Kurts ”Her lukter som giftige tapeter”, eller Alices bestyrtede ”Hva! Gjesper du i din kones nærvær?”, får jeg glede meg til å høre i moderne språkdrakt en annen gang.

av Bjørg Dystvold Nilsson

FORESTILLINGSKRITIKKER