En families SELVMORD

Ned til sol
av Erlend Sandem
Det norske teatret, Prøvesalen

Anmeldt av Bjørg Dystvold Nilsson

Med: Per Schaaning, Espen Løvås, Torbjørn Eriksen, Marianne Krogh, Ingrid Bolsø Berdal
Regi: Erik Nilssen Brøyn
Dramaturg: Cecilia Ölveczky
Lysdesign: Terje Wolmer
Lyddesign: Jostein Reistad
Video: Raymond Stubberud
Maske- og parykkdesign: Trude Sneve

I stykket Ned til sol av Erlend Sandem inviteres vi inn i en familie der samtalen og samspillet for lengst har brutt sammen. Når eldstesønnen kommer hjem etter fire år uten kontakt og tar sine oppgjør, settes en handlingsrekke i gang som ender i tragedie.

Fasaden er altfor tydelig på plass i den tidligere velstående familien før eldstesønnen Ole og kjæresten Anne bestemmer seg for å komme på besøk. Mor Hege tripper rundt i sine høyhælete sandaler og tilbyr kaffe fra elegante designkopper, far Anders kommer eller går til eller fra jobb med dokumentmappa i hånda og Armani-dressen på plass. Men vi forstår umiddelbart at dette samspillet er en ytterst skjør og stivnet fasade, og at alt som ikke stemmer i denne familien, slett ikke lar seg skjule, men snarere tårner seg opp bak de eksklusive møblene.

Bak fasaden
For ingen av sønnene later som om noe som helst er som det skal. Ole, som nå kommer hjem etter 4 år, legger ikke skjul på all aggresjonen han bærer på i forhold til foreldrene, og forsøker slett ikke å være med på noen dans for å skjule tingenes virkelige tilstand. Yngstesønnen Dag på 18 har trukket seg helt inn i sin egen verden, er sterkt alkoholisert og tilbringer dagene med å studere voldelige filmer i detalj. Mor Hege har i alle år vært pillemisbruker og tilbringer dagene med å sove siklende på sofaen. Det er lenge siden far Anders hadde noen jobb å gå til, og pengene er det slutt på.

Vi får se et skarpt tegnet portrett av familien som det stedet drømmene strander og der unge mennesker får med seg store uløste konflikter. Mor Hege, glitrende spilt av Marianne Krogh, er slett ikke så pen som hun en gang var, og ingen legger merke til at hun har gått ned to kilo. Huset har ikke den utsikten det kunne ha hatt. Far ble ikke arkitekt. Og det går ikke særlig bra med noen av sønnene. Når eldstesønnen trekker de dystre familiehemmelighetene opp i lyset, er det naturlig nok ikke noe tankeapparat, ingen organisme som er i stand til å bearbeide dem. Det utløser en enorm aggresjon som ender i blodbad.

Glimt av varme
Et øyeblikk av varme ser vi da mor Hege får vite at yngstesønnen Dag har forsøkt å ta livet sitt flere ganger. I en kort stund oppstår et fellesskap mellom mor og sønn da hun uttrykker at hun forstår ham og at hun har tenkt på det samme selv. Sorgen og smerten får lov å komme til overflaten, og vi ser en skisse av noe som kunne ha gitt et grunnlag å bygge et ærlig fundament på. Det skal vise seg å være for svakt når oppdemmet hat og aggresjon slippes løs.

Balanse
Ingen i denne familien klarer å holde balansen, selv om far Anders insisterer på at det er nettopp det de gjør. Han holder alt på avstand, kommer og går, later som om alt er i orden. Mor Heges forhold til sønnene har ikke utviklet seg siden de var barn, og hun insisterer på å spille en morsrolle det er lenge siden de godtok. Hun forsøker seg på en malplassert fysisk nærhet med sine sønner og blir brutalt avvist. Eldstesønnen Ole har flyktet vekk rent fysisk, og forsøker å komme videre ved å løse opp i de familieknutene som har skadet ham. Yngstesønnen Dag studerer vold, løgn og svik på nært hold i stort format på film. Regissør Eirik Nissen Brøyns grep med å vise et nærbilde av Dag som deler sine tanker med oss blåst opp på et stort lerret gir et sterkt og tydelig bilde av hvem Dag er, både ved å spille på hans fascinasjon for film og ved å synliggjøre hans nærsynte perspektiv.   

Erlend Sandem vant tredjeprisen i Det norske teatrets nordiske dramakonkurranse med Ned til sol og debuterer som dramatiker med dette stykket.

av Bjørg Dystvold Nilsson

FORESTILLINGSKRITIKKER