|
|
|
 |
|
Suggererende PSYKOSE
4:48 Psykosis
Gjestespill fra Svenska Riksteatern.
Malesalen, Nationaltheatret
Anmeldt av Miriam Prestøy
Regi: Melinda Mederlid
Med: Annika Hallin
Sarah Kane rakk flere ganger
i løpet av sin korte liv som dramatiker å få det konvensjonelle britiske
teaterpublikummet til å sette eukalyptuspastillene i vrangstrupen.
Med sin
brutale, rasende, seksuelle, voldelige og ikke minst: formmessig
ugjenkjennelige dramapoesi, skapte hun furore i det etablerte
teatermiljøet. Sammen blant annet Mark Ravnehill (Shopping & Fucking,
Some explicit polaroids) og Philip Ridley (The Pitchfork Disney,
The fastest clock in the universe) utgjorde hun nittittallets
teaterbølge, det såkalte in-yer-face-teatrets, ansikt utad.
Betegnelsen var kritikernes forsøk på å finne en fellesnevner for den
svarte, direkte, pessimistiske dramatikken som de unge, men likevel
livstrette britiske forfatterne skrev for et knapt tiår siden.
Nære bånd til eget liv
Men mens Ravenhills dramatikk muligens har en begrenset holdbarhet
utover den samtiden stykkene er skrevet i, står Kanes verker frem som
nærmest noe tidløst, trass de nære båndene stykkene har til hennes eget liv.
Sarah Kane var bare 28 år da hun hang seg på sykehuset hvor hun var innlagt.
Hun hadde da skrevet fem stykker, hvorav det siste, 4:48 Psykosis,
enda ikke var utgitt.
Svenska Riksteaterns gave
til samtidsdramatikkfestivalen er et forsøk på å forklare hvorfor en sterk
og suksessfull 28-åring velger å ende livet sitt på en psykiatrisk avdeling,
på et sykehus. Det skal herved ikke spekuleres i hvor selvbiografisk 4:48
Psykosis er, men at Kanes innsikt i temaet er personlig, skal ikke betviles.
Tittelen henspiller på det statistiske faktum forskere har kommet frem til;
at nettopp tolv på fem om natten er det tidspunktet flest ender livet sitt.
Inntrengende
Det er Melinda Mederlind,
nytdannet fra Damatiska Instituttet, som står for regien i 4:48 Psykosis.
Nylig amandaprisvinner Annika Hallin (Vinterkyss) gestalterer rollen
som Jenta, og det gjør hun med inntrengende scenisk styrke.
Malersalen på
Nationalteatret er for anledningen et kaldt og metallisk rom, klaustrofobisk
lite og med et stort lysende exit-skilt som det naturlige fokuset på
bakveggen, over en stor dør. Fra et sted i taket regner det kontinuerlig
sorte flak som legger seg i en stadig voksende haug midt på gulvet. Hallin
er på scenen når publikum kommer inne, kledd i skinnklær fikler hun rastløst
med en stor rosa gassballong, et hjerte, som hun fester til et
mikrofonstativ.
Berg- og dalbane-psyke
Stykkets form er mer av en
bevissthetsstrøm, mer som noe i nærheten av et dikt enn en dramatisk tekst.
Handling er så godt som fraværende, likevel følger vi jentas refleksjoner
frem til hun tar livet sitt 4:48 på natta ved å tømme et glass oppsparte
piller og gå triumferende ut døra. Hun styrter mot døden. Vi følger hennes
maniske berg-og-dalbane-psyke, der hun er lammet av selvhat og skyldfølelse
i det ene øyeblikket og raser paranoid mot resten av verden i det neste. I
de enkle, men effektive regigrepene til Mederlind kommer alt frem. Gjennom
stadige rytmebrudd følger vi med på dette urolige sinnet som strever for å
holde seg oppe, klare seg, men som er plaget av intens kjærlighetslengsel
(etter noen som ikke finnes) og intenst hat (mot noen som ikke finnes) og
som erfarer at det ikke finnes noen medisin i hele verden som kan gjøre
livet meningsfylt. Bruken av musikken til Joy Division både som hele låter i
utagerende dansescener, og som samplede brokker av ”love will tear us apart”
og underliggende uro-lyd, er både stemningsskapende og en riktig referanse
; Sarah Kane var selv en stor fan av vokalist Ian Curtis, som tragiironisk
nok også hang seg på toppen av sin karriere, da han var 23.
Treffer under ribbeina
Annika Hallin gjør en nesten utrolig rolleprestasjon. Det er en stor jobb å makte å
formidle denne poetiske teksten uten å drukne den i overspilte følelser. Hun
har både troverdighet og et stort register å spille på. Hallin gjør jenta
akkurat så kynisk distansert, så desperat, hun strever så hardt, at når hun
i et øyeblikk kikker ut på oss i salen, der vi sitter som hjelpeløse
vitner, og slipper bemerkningen ” Et rom fullt av utrykksløse ansikter som
stirrer tomt på min smerte”, da treffer det et sted litt under ribbeina.
av Miriam Prestøy
Relaterte link
Felles satsing på samtiden Av Ann Christiansen. Aftenposten 4.mai 2005
Sammen for ny
dramatikk Av Mona Larsen. Dagsavisen 4.mai 2005
FORESTILLINGSKRITIKKER
|
|
|
