DJEVELENS tragisk lette spill

Othello
av William Shakespeare
Thesbiteateret, Thaulowhullet i Tønsberg

Anmeldt av Rune Kippersund

Med: Øyvind Venstad Kjeksrud, Dan Robert Thorsen, Thomas Huste, Kåkon Karoliussen, Espen Alknes, Frank Lie, Martin Nordahl Andersen, Kristina Kjeldsberg, Marit Simonsen, Cornelia Jahre, Fredrik Nårdahl Andersen, Øyvind Gravvold, Vegard Knutsen, Tommy Taraldsvik
Norsk gjendiktning ved Erik Bystad
Regi og bearbeidelse: Nona Pontén
Musikk: Terje Johannesen
Scenografi: Ole Jacob Børretzen
Kostymer: Helga Solbakken
Lysdesign: Morten Stokkeland

Thesbiteaterets veteran Frank Lie storspiller i rollen som Iago, og er alene verdt turen til Othelloppsetningen i Thaulowhullet utenfor Tønsberg. Men, og spørsmålet retter seg ikke mot denne oppsetningen, men mot det klassiske skuespillet: Hvorfor har djevelen så forbasket lett spill?

Først Frank Lie igjen. Han har over 30 års fartstid i Tønsbergs tradisjonsrike teaterensemble, og er denne oppsetningens store beholdning på skuespillersiden. En hver er priviligert til å skape sine egne små gleder. Som anmelder var min lille glede i forkant av forestillingen å sette igjen et sleskt lite munnskjegg under kveldsbarberingen, for å identifisere meg med stykkets egentlige hovedperson Iago.

Eier spillerommet
Og ganske riktig: Iago var satt opp med dette markante kjennemerket på djevelskap, og jeg kunne  dra fingrene fornøyd over hakespissen mens Frank Lie mesterlig drev spillet avgårde. Lie har energien som kreves for å være den motoren som Iago er, og han er også dyktig nok til å styre denne energien ut mot publikum slik at vi fanger opp finspillet. Han ivaretar sin egen rolle fullt ut, samtidig som han har scenisk overblikk til å dyrke fram helheten i scenene. Kort sagt, han eier spillerommet i Thaulowhullet denne kvelden. Med hans publikumsorienterte og utadvendte spillestill, og munnskjegget for den del,  kunne det vippet over i overspill og karikatur. Men det holder hele veien fordi vi også ser glimt av hans innette menneskehat og i det også en selvforakt som tilhører det mennesket som er skadet og vet det selv.

Velspillende ensemble
Frank Lie får god støtte av et jevnt over godt og velspillende ensemble. Håkon Karoliussen som Othello spiller seg opp i takt med at generalen blir borte og sjalusien tar fyr. Martin Nordahl Andersen gjør en gjennomført og komisk Roderigo i godt samspill med Iago. Kristina Kjeldsberg som Desdemona og Marit Simonsen som Iagos kone utmerker seg med godt samspill. Forestillingen har et rytmeproblem, særlig påtakelig i første del av første akt. Etableringen av spillet skjer nokså stivt og staukete, og en savner en mer dynamisk regihånd her. Men regissør Nina Pontén lykkes forøvrig svært bra med både gode billedmessige situasjoner og tydelige handliger. Det store rommet som spillet utfolder seg i, kunne vært utnyttet bedre.Terje Johanessen leverer virkningsfulle musikalske stemninger som bygger opp fortvilelsen med klagende sang og percussion. Morten Stokkland mestrer det svinnende kveldslyset og spilleplassen godt og skaper ulike spillerom med lyset. Scenograf Ole Jacob Børretzens vulkanske landskap trer sakte men sikkert fram til et eksplosivt bilde. Veldig bra!

Djevelens lette spill
Tilbake til det innledene spørsmålet: Hvorfor får Iago så lett spillerom? Hvorfor avsløres han ikke tidligere? Vel er han durkdreven og smart, men hvorfor finnes ikke de instanser som stanser opp og reflekterer over helheten i den situasjonen han bygger opp? Svar: Dette skuespillet er befolket av mennesker som alle som en er fullstendig innelåst i sin egen interessehorisont. De ser sin egen vinning i det neste lille ufarlige steg, men ikke konsekvensen av summen. Cassio er skamløs nok til å bruke vennskapet med Desdemona for å få tilbake offisersgraden. Emilia stjeler sin frues lommetørkle uten blygsel, og lyder derfor hul i sin moralisme mot ektemannen Iago til slutt. De er alle sammen forutsigbare og lett kalkulerbare brikker for den vonde hensikt, og sjalusien til Othello er bare en av mange drivkrefter. Kanskje sprenger den tragiske utviklingen deres interessehorisont, men da er det for sent. Det er ofte det.

av Rune Kippersund

FORESTILLINGSKRITIKKER