KAOTISK festbrems

Hamlet - en partykiller!
Tidens Teater, Fabrikken, ved Akerselva

Anmeldt av Miriam Prestøy Lie

Med: Ola B. Johannessen, Stig Henrik Hoff, Unni Løvlid, Janny Hoff Brekke, Magne Håvard Brekke, Robert Skjærstad m.fl.
Regi: Harald Vallgårda

Den svenske regissøren Harlad Vallgårda fortjener heder og applaus for å ha hanket inn en svært så imponerende rolleliste til et friteaterprosjekt med små midler. Dessverre er det ikke mye annet å klappe for når Tidens Teater setter opp Hamlet anno 2005. Skuespillere som Ola B. Johannessen, Robert Skjærstad eller Stig Henrik Hoff klarer ikke å redde denne forestillingen fra et totalt havari; Hamlet – en partykiller! drukner i teatrale påfunn.

Alt ligger til rette for en annerledes teateropplevelse når Tidens Teater setter opp en moderne Hamlet på utestedet Fabrikken ved Akerselva. Et frigruppeprosjekt i så stor skala  er ikke hverdagskost i hovedstaden, noe den store forhåndshypingen har understreket.

Spenning og forventning
Derfor er det med en viss spenning og forventning man trer inn i lokalet, hvor det sedvanlige skillet mellom scene og sal delvis er visket ut; de som har fått plass foran sitter ved cafebord, og baren skal holde åpent gjennom hele forestillingen. Det passer fint, for Tidens Teater har jo invitert til fest. På scenen er hvitkledde langbord dekket med kandelabere og krystall, og en kelner svinser rundt og fikser de siste detaljene før den store kvelden, mens publikum innfinner seg i stolene sine.

Men dessverre, allerede når Rolf Arly Lund entrer scenen og ønsker velkommen, aner man hvor dette bærer av sted. Det viser seg at lokalet har en akustikk som egner seg langt bedre for tung bass og klubbkonseptkvelder, og sitter man midt i publikumshavet er det nærmest umulig å oppfatte hva som blir sagt. Utsikten er heller ikke den beste, særlig siden handlingen ofte foregår bak en halvvegg. Men la oss se gjennom fingrene på lokalet, og forsøke å få øye på den historien som regissør Harald Vallgårda vil fortelle oss. For det viser seg å ikke skulle være så lett, det heller. Han har valgt å forholde seg sånn løselig basert på den opprinnelige Hamlet, og fjernet store deler av teksten. Hele handlingen er lagt til festen hvor giftermålet mellom Hamlets mor og den nye kongen skal feires. En ny tid er i emning, det går bedre med landet enn på lenge og gjestene skåler og feirer seg selv. Hamlets far ble drept av sin bror – nåværende Kong Claudius, men ingen ofrer den gamle kongen en tanke. Inntil Hamlet kommer. Han ramler rett inn på festen etter universitetsstudier i Wittenberg, dypt fortvilet over drapet på sin far vurderer han om han skal hevne det med blod eller om han skal lytte til fornuften, siden den nye kongens idealer er mer i tråd med hans egne.

Vanskelig å orientere seg
Skuespillerne entrer lokalet gjennom den samme døren som publikum bruker, og forholder seg til hele lokalet som en scene. De ”blander” seg med publikum ved å henge i bare og spasere slentrende inn og ut, småpratende og ”naturlige”. Det problematiske ved dette er at det etter hvert blir svært vanskelig å orientere seg i historien. Både de praktiske hindringene, som at man ikke ser eller hører hva som skjer, og de mange regigrepene forvirrer ytterligere.

Tidlig i stykket sendes Bjørn Moan ut med fullt turutstyr, han skal til Norge for å stoppe hæren deres. Vi ser ham på storskjerm gjennom hele stykket der han sykler gjennom byen, tar Kolsåsbanen, får ski på beina og står på som en birkebeiner. Men plutselig stopper filmen, med et stillbilde av en øy, og budet kommer ikke tilbake.

Kveder ut sin kjærlighet
Ofelia i folkemusikeren Unni Løvlids skikkelse kveder ut sin kjærlighet til Hamlet og gjør egentlig en god og sterk figur. Men løsrevet fra ethvert tilløp til sammenheng forstår man ikke verken hennes forelskelse eller hvorfor hun mot slutten blir gal og tar livet sitt. (Jo da, vi vet jo at faren hennes blir drept, men det er vanskelig å tro på noe, når alt forblir ubegrunnede påstander..)

Over en lav sko synges det – alt fra ABBA til Nick Cave. Og sannelig har ikke regissøren ryddet plass til et lengre klovnenummer midtveis i forestillingen; Robert Skjærstad og Kari Bunæs som spiller Rosenkrantz og Guildenstern som klassiske slapstick-typer, får på seg røde neser og kaster den Hamletske hodeskallen mellom seg. Og gjennom nesten hele forestillingen spiller et skjult orkester taffelmusikk. 

Ingenting blir viktig
Det mangler verken fantasi eller vilje til å eksperimentere. Harald Vallgårda har gjort noen modige grep med stykket, og vi vil gjerne se mer til slike prosjekter; når profesjonelle krefter samler seg utenfor institusjonsteaterets rammer og vil skape noe helt nytt. Problemet her blir at historien blir borte i alle påfunnene, innimellom tar alt statisteriet overhånd, og detaljer som at noen av gjestene i selskapet bestiller seg en øl i baren blir like synlig som at Hamlet står og vurdere om han skal ta livet sitt. Forestillingen griper aldri, fordi ingenting blir viktig i det støyete actionteateret Vallgårda har ønsket å skape.

Roper på dramaturg
Vallgårda har stått for manus og konseptutvikling sammen med stykkets Hamlet ; skuespiller Magne Håvard Brekke. Muligens har det vært litt mange baller i lufta, for stykket nærmest roper om å bli behandlet av en dramaturg. I en artikkel i Aftenposten kunne man lese at forestillingen har vært under utvikling i mer enn to år, men at prøvetiden har vært en knapp måned. Det er forståelig at det kan være vanskelig å samle et ensemble bestående av profesjonelle skuespiller som også arbeider på andre teatre, men det hadde nok vært lurt å bruke litt mindre tid på å utvikle ideer og litt mer på å prøve ut hvordan det faktisk fungerer på scenen. For her virker det som om ideene har tatt overhånd.

Miriam Prestøy Lie

FORESTILLINGSKRITIKKER