Lettbent tragedie på Malersalen

Kreditorer
Av August Strindberg
Nationaltheatret, Malersalen

Anmeldt av Inger Marie Kjølstadmyr

Med: Espen Reboli Bjerke, Petronella Barker, Bjørn Skagestad
Regi: Øyvind Osmo Eriksen
Scenografi: Tine Schwab

Øyvind Osmo Eriksen har som diplomoppgave ved Teaterhøgskolens regilinje valgt å sette opp ekteskapstragedien ”Kreditorer” av August Strindberg. Osmo Eriksen sier han har valgt et Strindbergstykke fordi det er så mye energi i denne forfatterens tekster. Og energi har det blitt i rikt monn i hans oppsetning også, men det er kanskje en litt annen energi vi kan oppleve i denne forestillingen enn vi ser i Strindbergs tekst.

Osmo Eriksens oppsetning ved Malersalen på Nationaltheatret har blitt hva jeg vil kalle en lettbent tragedie. Her er det ikke mye igjen av den Strindbergske fandenivolskhet og svartsyn.

Replikker som sprettballer
Dette er vital-Strindberg, en energisk undergang i lys og farger akkompagnert av livlig musikk komponert av regissøren selv. Mens replikkvekslingen i Strindbergs stykker ofte kan oppleves som en skuddveksling med ildkuler, fyker replikkene her mer som sprettballer i rommet. Og mens vanskelighetene langsomt snører seg sammen rundt ekteparet Tekla og Adolf, motarbeider nesten det lyse og åpne scenerommet, utstyrt et som atelier med all dets kreative stemning, den tragedien som utspiller seg der. Selv om forfatteren har kalt stykket en tragi-komedie, skulle jeg altså sett at det var en mørkere og tettere stemning i denne forestillingen, at det rett og slett var litt farligere og at mer stod på spill.

Ulike krav
Det er i kunstneren Adolfs arbeidslokaler at dramaet utspiller seg. Adolf og konen Tekla er ikke lykkelige i sitt ekteskap. Teklas tidligere mann Gustav er heller ikke særlig lykkelig etter at han og Tekla skilte lag, og nå har han kommet for å ødelegge Tekla og Adolfs samliv. Tragedien er etter hvert ikke til å unngå når de tre personene med sine ulike krav til kjærligheten og ekteskapet konfronterer hverandre med disse. Espen Reboli Bjerke spiller den kreative og virksomme men ulykkelige Adolf med stor energi. Det virker som det gjenstår en del arbeid med utviklingen av hans karakter, og en del av stemningsskiftene Adolf går igjennom i stykket er ikke godt nok motivert. Hans plutselige anfall og humørsvingninger blir for brå, og Adolfs indre liv blir dunkelt og litt utilgjengelig. Heller ikke Petronella Barkers Tekla er helt overbevisende. Barker virker ikke riktig komfortabel med teksten, og hennes Tekla blir noe kraftløs. Tekla blir også en mer stakkarslig enn utspekulert kvinne. Hvorfor skal hun lide, hun som ikke bare elsker sine to menn, men som elsker hele verden?

Stillferdig sluhet
Selv om Strindbergs tekst i utgangspunktet fremstiller både mannen og kvinnen som urimelige, sitter man her igjen med følelsen av at Tekla har vært mindre urimelig i forhold til sine menn enn hun kanskje egentlig har vært. Slik jeg ser det, får hun i denne oppsetningen en urettmessig sympati. Forestillingens beste prestasjon står Bjørn Skagestad for i sin rolle som den forsmådde ektemannen Gustav. I hans stillferdige sluhet bevares den strindbergske tonen godt, og han er også den av skuespillerne som virkelig tar teksten i sin munn uten at den virker fremmed. Regissøren har med noen få unntak gitt de tre skuespillernes bevegelser i rommet et lett og uanstrengt preg. I åpningsscenen løper Adolf rundt med videokamera og slår kollbøtte på en divan. Når regien innimellom virker noe oppstyltet og påtatt, er dette noe som kan løsne hos skuespillerne etter hvert som forestillingene kommer i gang for fullt. (Denne anmeldelsen er skrevet med utgangspunkt i en lukket prøveforestilling - den aller første fremvisningen med publikum til stede.)

Skyld - og kjærlighet
Nationaltheatret reklamerer med at dette er et stykke om skyld og om å ta på seg skyld. Jeg vil si at dette like mye er et stykke om kjærligheten, om hva den har rom for og hva den bør eller ikke bør ha rom for. For hvor mange kan vi elske på en gang? Og hvilke krav skal vi stille til hverandre i ekteskapet? Hva kan vi forvente av hverandre? Dette er kanskje noe å tenke over for oss frigjorte 2000-tallsindivider som mer og mer står på våre egne ben og vil ha vår frihet på alle områder - selv når vi inngår forpliktelser. Det handler altså om hva som kan gjøres før vi må påta oss skylden for noe, og slik sett kan dette stykket også engasjere sitt publikum i dag. Men det kunne nok ha engasjert mer om det mørke og farlige i det tragiske hadde fått mer rom.

Stødig diplomoppgave
Summa summarum er det absolutt ikke kjedende teater som spilles på Malersalen for tiden. Oppsetningen har noen svakheter både med henhold til skuespillerprestasjoner og helhetsinntrykk, men det er også en energi over spillet som hele tiden holder tilskueren naglet til handlingen. Øyvind Osmo Eriksen står altså ganske stødig med sin diplomoppgave, selv om den strindbergske farligheten kunne være bedre ivaretatt.

Inger Marie Kjølstadmyr

FORESTILLINGSKRITIKKER