Alt er noe

Daga
Av Sigmund Løvåsen
Hedmark Teater

Anmeldt av Ole Andreas Sandberg
frilandsskribent og redaktør for beetweenlines.net

Med: Bjørn Jenseg (Jon), John Nyutstumo (Per), Jorill Kittang (Marianne), Sindre Stølsdokken (Ung mann)
Regi: Eirik Nilssen Brøyn
Dramaturg: Halldis Hoaas
Scneografi og kostymer: Kristin Bengtson
Komponist: Rune Rebne
Musiker: Arild Dragesæt
Lysdesign: Olav Nordhagen:

Rollene fant klangbunn i de uforløste skjebnene. Det øyeblikksbærende spillet innenfor et spartansk, men kreativt rom framstilte ”Daga” som en nær og tydelig opplevelse. Sigmund Løvåsens dramadebut har med denne produksjonen fått stor livegenhet.

Dagene har mye av tap for Jon, stykkets selvutnevnte hovedperson. Ikke bare er han gammel og fortvilet, men også blind. At tiden forgår og trekker ham bort fra det konkrete livet, poengterer han ved å samle store mengder datolapper på norgesglass. Beholderne med hermetisert tid pryder faktisk hele boligen, noe som sier sitt om tomhet. Det begynner å bli lenge siden kjærligheten forsvant. Og saken blir ikke noe bedre ettersom det var Per som kapret henne. På tross av et usympatisk vesen er han den eneste Jon nå forholder seg til.

Men det er inntil en ukjent kvinne, Marianne, dukker opp - med et spedbarn i en bærebag. Hun er minst like omkalfatret som Jon, uten klare hensikter, ja, nesten et spørsmålstegn for de øldrikkende karene. Et trekantdrama er hva som står på døra. Helt avgjørende er altså forventningene, dragningene og motivasjonsfaktorene partene imellom. Tilskueren får problemstillingen om hvorfor disse tre, med så forskjellig bakgrunn, opptrer på samme handlingsplan. Forklaringen kommer, og kommer ikke, via scenenes avbrutte og skuttede realisme.

Rollene står fram
Den uttrykte usikkerheten er viktig i ”Daga”. Forulempede handlinger, fomlingen etter ord, nervøse bevegelser, tomgangen i rommet, avledende manøvrere: Slike karakteristiske gester setter grenser for hva rollene kan si, og beskriver vanskelighetene de har for å samhandle. Når noen så sier noe, kan replikken følgelig få en oppvurdert betydning, og bli en personbeskrivelse. At det skuespillerne sier, ikke er kongruent med det de gjør, er en kvalitet. For derigjennom skildres noen sammensatte livshistorier.

Andre virkemidler annet de rent framførte må også nevnes. Scenografien, i form av den avsondrete (og så visst legendariske) stua, var veldig virkningsfull. Slitt treverk i gulv og vegger, et hjemmesnekret møblement, og ikke minst den monumentale kista som dukker opp som Jons dødsmetafor, setter sitt poetiske preg på det forestilte. Like viktig for å framheve dette var derfor lyssettingen. Vekslingen mellom fulllys og spotlys (i nøkkelsituasjoner) fungerte fint. Sist men ikke minst var det et raffinement å se i bruk den gamle filmframviseren (men var det et triks?).

Tonene i veggene
Tonsettingen som kom mellom sceneskifter (i mørklagt rom), og som en markør i pregnante situasjoner, var også styrkende. Musiker og komponist har lagt ned mye sjel i jobben. Det gav seg utsalg i noen forventningsfulle musikkommentarer, med klanger som synes å ha tilhørighet til en moderne folkemusikksjanger. På den ene siden var tonene sarte og sakrale. På den andre siden var de melodiøse og romlige. Partiene skriver seg sånn sett inn i den kontemplative tilstanden til Jon (og Marianne), og i tidsdimensjonen til dramaet.

En stilistisk sirkelkomposisjon som ”Daga” gir, tross sin tilsynelatende gjennomsiktighet, mye plass til ettertanke. Bjørn Jenseg har et smittende nærvær som einstøing, noe han har vist før som Kjell Askildsens Thomas F (2003). John Nyutstumo har på sin side tolket en krassere type, en svinepels med avbitende replikker og lasaronaktig oppførsel, ikke uten forkjærlighet for å knekke øl (fra veska). Da framstod Jorill Kittang til forskjell som en vár person, plaget av oppbrudd i familien, men full av et budskap om livet: ”Alt er noe.”

Brokker av noen liv
”Berre deler av […] historiene kjem til syne i skodespellet, men dei ligg under og dirrar og gir replikkane ankerfeste i ein større heilskap som forfattaren har kontroll over,” kommenterer dramaturg Halldis Hoaas om progresjonen i ”Daga”. Det er nettopp dette som skaper troverdigheten i stykket. Tilskueren møter alt det vonbrotne som presser på, og som bla. leder Jon inn i desperasjon. Fasaden over fortida, den som om holdes opp av innforståtthet, sjenanse og vaner, slår sprekker: det siver inn et underlig lys.

”Daga” er både et kroppsspråklig teater, fylt av selvsomme, ladede opptrinn, og like mye et lokalspråklig bidrag, som vektlegger det brede talemålet. Uttrykksformene skaper tilstedeværelsen i rommet, hva som driver handlingen, den tenkende prosessen. Tonen i replikkvekslingen og den hufsende, men også godlynte meddelelsen, bærer ikke minst mye av folkelig tradisjon i seg. Også ståa med de små tinga og småkåra er noe Løvåsen har blikk for. Sånn sett følger han opp diktningens fornyede interesse for bygdelivet.

Solid prosjektering
Hedmark Teater tar tak i tingene fra riktig side med sitt prosjekt Ny Innlandsdramatikk. Ved å engasjere og støtte nye diktere fra regionen, og ved å dra nytte av ulike teaterressurser fra ellers i landet, danner de et solid utgangspunkt for levende scenekunst. ”Daga” er således en god start, et bidrag som åpenbart skriver seg fra et tett og dynamisk samarbeid mellom dramatikeren, skuespillerne og ledelsen.

Ole Andreas Sandberg

FORESTILLINGSKRITIKKER