Musikalsk hjertespråk i finslipt regi

Rebekkas saga
Av Rebekka Karijord
Nationaltheatret Amfiscenen

Anmeldt av Rune Kippersund

Av og med Rebekka Karijord, Katrine Øigaard (bass), Peder Kjellsby (rytmeinstrumenter), Elisabeth Lie (fiolin/bratsj), Mihai Fagarascan (cello)
Regi: Bentein Baardson
Lys og scenografi: Even Børsum
Musikk: Rebekka Karijord og Per-Christian Hansen
Musikalsk arrangement: Malin Bång
Kostyme: Ragnkild Karijord

Det er noe visjonært over Rebekka Karijords forestilling som går fra hjerte til hjerte, en times intenst glimt inn i identitetens skjøre liv.

Kanskje visjonen har kommet ut av smertefulle observasjoner eller opplevelser av vår definitive utleverthet som mennesker i verden. I denne utlevertheten forsøker vi å bygge en identitet som tar opp i seg livshendelsene på en meningsfull måte. Eller som det uttrykkes i denne teksten: Skjebnen strever for å oppfylle sin forutbestemthet.

Rebekka er en sjel som forteller fra himmelen. Vi vet ikke at det er der hun forteller fra når stykket begynner. Hun forteller om hvordan hun valgte sine foreldre på jorden, hvordan hun som barn kom til dem og hvordan tilværelsen gikk i stykker for henne da mor og far likevel valgte å gå fra hverandre.

Mye i fortellingen kan relateres til situasjoner og erfaringer som hører med i en familiekonflikt med barn involvert. Da handler det blant annet om opplevelse av ansvar og skyld, barnets selvbebreidelse. Men hovedanliggendet er likevel det som er forsøkt beskrevet innledningsvis, en sterkt personlig frambåret beretning, et hjertespråk om tragisk meningstap, ikke generelle påstander men Rebekkas saga.

Den nokså unge svenske skuespilleren framstår med en sterktbygget scenisk autoritet og en uttrykksvilje som bryter seg fram mot all mulig motstand. Ordene er hennes egne - utgis også i bokform i disse dager - og musikken har hun også bidratt sterkt til. Derfor bæres forestillingen av et nært samspill mellom hennes ord og bevegelser og musikken. Det er uvanlig å oppleve musikerne som er så medspillende som i denne forestillingen. I partier er det slik at det ikke er musikken som støtter forestillingen, men musikken som er forestillingen og skuespilleren gjør kvartetten til en kvintett. Ikke minst er arrangeringen av musikken virkningsfull og artistisk, fra de sprø hjerteskjærende klangene til saftig dynamikk.

Bentein Baardson har tatt vare på intensjoner og meningsdybder med en regi som  er finpenslet og presis, og med avgjørende grep som gjør det mulig å fortelle denne sagaen slik vi får se den. Men Baardsons regi butter også i mot et velkjent problem, at den truer opplevelsen av forestillingen ved å gjøre den for velregissert.

Forestillingen settes bare opp noen få kvelder nå i september, men er tilbake på spilleplanen i november.

Rune Kippersund

 
FORESTILLINGSKRITIKKER