Veldisponerte formaliteter

Romeo and Juliet
Av William Shakespeare
TNT Theatre Britain og The American Drama Group Europe

Anmeldt av Ole Andreas Sandberg
Frilansskribent og redaktør for betweenlines.net

Produsenter: Grantly Marshall/Gunnar Kuehn
Instruktør: Paul Stebbings
Dramaturg: Phil Smith
Musikalsk instruktør: Peter Joucla
Koreograf: EricTessier Lavigne
Scempgrafi: Bernhard Gross
Kostymer: Juliane Kasprzik
Med: Martin Christopher (Romeo), Suzanne Marston (Juliet), Richard Clodfelter (Friar Laurence), Gareth Radcliffe (Tybalt), Debbie Radcliffe (Lady Capulet), Julian Eardley (Nurse), Darrell Brockis (Mercutio)

”Shakespearian acting” ble stilet høyt da TNT Theatre Britain viste sin tolkning av ”Romeo and Juliet” i Hamardomen 1.september. Den profesjonelle gjennomføringen var laudabel, men også symptomatisk for en forestilling som ikke bød nok på seg selv.

Alt mytestoffet rundt dramaet ”Romeo and Juliet” (1594) sier ganske mye om udødelighet. Skuespillet fortsetter å oppildne folk, legenden lever videre. Ungdomsgenerasjonens MTV-versjon (1996) av stykket er et tydelig tegn på det, en bearbeidelse Shakespeare kanskje må snu seg i graven over. Så må vi heller ikke glemme at dikterens samtid faktisk anså dramatiseringene hans som en tidlig type populærkultur. I vår tid blir til forskjell framstillinger av et slikt kaliber heller assosiert med finkultur.

TNT TB har gjennom sin profil uttrykt et ønske om å framstå i et fast format, med estime, og tro mot tradisjoner. Turnévirksomhet på europeiske slott er derfor et satsningsområde, hvor ”Romeo and Juliet” inngår som prosjekt. Til grunn for denne oppsetningen ligger en dramaturgi basert på kampen mellom det prosaiske og det poetiske, mellom virkelighet og imaginasjon. Altså er konfliktaksen mellom kjærlighet og hat mer eller mindre tilsidesatt. Det er igjen pga. symbolismen, forstått som selve drivkraften i Shakespeares tekst.

Flagrante meninger
Utgangspunktet er konstruktivt. Språket blir betraktet som genuint dramatisk, heller enn som et narrativ. Her ligger en støtte til ideen om at dramatikeren skapte en livsverden ut fra replikkene. At et av hans stykker heter ”Much Ado About Nothing” (1598) er nok ingen tilfeldighet. Fester vi oss ved ordet ”ado”, som kan bety ”besvær”, beskrives en vanskelighet for det å handle meningsfullt. Dermed er det mulig å tilnærme seg Shakespeares dikteriske etterstrebelse: Med det lyriske språket motvirker han en overhengende meningsløshet, og skaper en egen realisme.

”Romeo and Juliet”-versjonen som ble vist i domen, var minutiøs i sin håndtering av replikker. Sonettens metrum, rim og retoriske figurer inngikk i en talestrøm som var bærende for spillet. Positivt nok skapte det en følelse for karakterenes motiver, samt for Shakespeares forståelseshorisont. En bakenforliggende tanke ved produksjonen var nettopp å få dikteren med seg i dragkampen, snarere enn å utfordre ham gjennom alternative tolkninger. Likevel brøt teateret noe med originalsettingen når de flyttet handlingen til etterkrigstidas eller 1950-tallets Italia og Verona.

En statue av gull?
Fra min kant så jeg ikke egentlig noen vesentlig virkning av tidsforskyvningen. En barokk stilistikk trakk fokus bort fra miljøet, som sank lik den svunne by Atlantis. I den forstand var det lite som gjorde rammefortellingene levende. Mer virkningsfullt var at skuespillerne, som en shakespearsk trupp, mønstret scenen med egne sang- og musikkinnslag. Liksom i fjorårets ”Hamlet”-oppsetning var dette med på å sette stemningen. Særlig de korarrangerte partiene understreket mistenkeliggjøringen replikkvekslingene ofte munnet ut i.

For skuespillerferdighetene sin del var ikke Suzanne Marstons ”Juliet” helt i kontakt med Martin Christophers ”Romeo”. Forklaringen ligger på et vis i stykkets natur. Samtidig vil jeg påstå at sistnevnte rolle omgav seg med en større troverdighet. Motspilleren hans var til tider usannsynlig utagerende. Hun hadde en vel anmasende og forvirret attityde, som ikke alltid utviklet dramaets lengsel, men heller flyttet oppmerksomheten mot familieintrigene. Kan hende ble innlevelsen i sterkeste laget. I alle fall satt jeg iblant med inntrykket av at kjærlighetssymbolliken falt litt for sin egen statuering.

Poetikk eller poesi?
Da var det annerledes med kampscenene. Disse krevende seansene var satt opp med en heftighet jeg definitivt tror appellerte inne blant all konversasjonen. Fektekampen mellom Tybalt og Mercutio stod som høydepunktet. Heftigheten kunne også komme i kraft av en plutselig vending mot det komiske, bla. ved ankomsten til ”sykepleieren”, Juliets mor. I Jualian Eardleys tolkning kunne denne skikkelsen både være promiskuøs, betagende og spektakulær. Dessuten brukte han rollen på en særegen måte, og utfordret en kjønnsmessig rollefordeling.

Til tross for en forestilling med sikker utøvelse som sitt fremste kjennetegn, blir et spørsmål hengende igjen i etterkant: Er dette Shakespeares poesi? En retorisk ånd svever over framføringen, og den klassiske disiplinens to siste momenter; memoria (utenatlæring) og actio (framførelse), kan være verdt å trekke fram. Men så er ikke Shakespeares diktning argumentasjon. Derfor trengs kanskje en mildere teoretisk forankring, for å ta vare på nyansene i poesien, de åpne feltene som aldri bør utfylles. En kan lure på om TNT TB ser ”Romeo and Juliet” utelukkende som poetikk.

Budskapet og samtiden
Jeg tror mange av tilskuerne lot seg forføre av det utpregede spillet. Imidlertid fanget jeg tilfeldig opp en kommentar fra en tilskuer på veien hjem - ”Jeg anstrengte meg for å se dette som vakkert, som kunst, men det interesserer meg ikke en døyt.” I grunnen er det en ganske vektig plassering av stykket. Tematikken er nok ikke forbigått av dagens opplevelseskultur; uttrykksmåten er det definitivt. Derfor må en ikke glemme at tekster kan forandre seg, og at historie er noe annet enn dramatikk. En gjennomføring med en slik rotfasthet er uansett en spesiell opplevelse.

Ole Andreas Sandberg

 
FORESTILLINGSKRITIKKER