Komisk Robin Hood i Thaulowhullet

Robin Hood
Av Thomas Malling
Thesbiteateret, Tønsberg

Anmeldt av Rune Kippersund

Instruktør: Geirr Johnson
Scenografi: Rune Nordseter
Med Magnus Kjørrefjord, Fredrik Longva, Tom-Arild Solvang, Andreas Aass Engstrøm, Frank Lie, Guro Gimle, Marita Nyheim, Kjersti Thoresen, Øyvind Venstad Kjeksrud, Martin Nordahl Andersen, Dan Robert Thorsen, Jon Erling Johnson, Mads Gjermundsen.

Thesbiteatret i Tønsberg har hentet fram de komiske sidene ved Robin Hood og hans fredløse venner, og omplassert ham effektivt fra den klassiske Sherwoodskogen til den flotte utescenen Thaulowhullet.

Rufsete og rølpete
I dette konseptet, etter manus av Thomas Malling, blir det velkjente persongalleriet fra skogens dyp til en rufsete, rølpete og patetisk gjeng som begynner å få nok av fuglesang og sånn måtelig matstell fra broder Tuck. Den komiske varianten er varslet på teaterplakaten, der helten framstår i en mer fjollete enn skrekkinngytende positur med buen sin. I trygg visshet om at dette er en historie som publikum kjenner rimelig godt, kan ensemblet plukke poeng på burleske og vittige variasjoner. De minste barna syns nok det er et underlig men nokså fornøyelig Robin Hood-teater de ser på, de større barna blir mer helhjertet med på sjangerleken, mens ungdom og vokse tygger humrende på det verbale smågodtet. Thesbiteatret leverer med andre ord en familieforestilling i det forjettede aldersspennet syv til sytti.

Selve utescenen er ikke den minst viktige aktøren i denne oppsetningen. Det er sjette sommeren på rad at Thesbiteateret legger sin sommerforestilling til såkalt Thaulowhullet. Dette er et tørrlagt vannbasseng i Frodeåsen utenfor Tønsberg, godt egnet for en amfiscene og med mange spillemuligheter. Den trivelige utekafeen bidrar til å gjøre dette til en deilig totalopplevelse. Thaulowhullet er en teaterbillett verdt.

Parallellproduksjon
Daglig leder Einar Breian fortalte til Teaternett før forestillingen at de for første gang drister seg på en parallellproduksjon med to forestillinger per aften. Robin Hood kl. 17.00 og Shakespeares Troll kan temmes kl. 22.00. Det er en satsing som kan ta pusten fra noen hver, men aktørene hadde både pust og humør i behold på premieren.   Å lage moro ut av longskledde krigerne i lincolngrønt er etter hvert blitt en tradisjon like rikholdig som den seriøse og dramatiske Robin Hood-linjen, og her var det høstet rikt av tradisjonen.

Komediekarakterer
Ensemblet har fått fram en rekke tydelige og morsomme komediekarakterer. Martin Nordahl Andersen spradet kalvbent og snørrplukkende rundt som superslemme prins John. Dan Robert Thorsen er gjennomført og skarp i sin tegning av luringen Gisbourne, og er viktig for å stive opp historien. Mads Gjermundsen har selvsagt cowboydrakt som sheriff, og er like energisk som han er talentløs i jakten på de fredløse. Jon Erling Johnson fyller Pær av Kejmijærve med den fjernhet og primitivitet som tilkommer ham. Fra en tilsynelatende perifer posisjon spiller Øyvind Venstad Kjeksrud seg inn som en av de sentrale komediantene i rollen som sheriffens hjelper. Her er det rutine og publikumstekke så det holder, og han ruver arrogant og majestetisk som Richard Løvehjerte. Guro Gimle er ikke mindre vakker og yppig en den klassiske Marion, men nok ikke like uskyldig. Kjersti Thoresen gjør et godt valg i å spille mer på mammakarikatur enn dronningfigur. Marita Nyheim er kvikk og handlekraftig som ternen Miss Maple, ikke alltid like modig, men tøffest når det virkelig trengs.

Blant de grønnkledde fører Magnus Kjørrefjord an i tittelrollen. Han aksepterer at hans Robin Hood ikke skal være en ordentlig helt, men en tullebukk med sjeldne talegaver. Rutinerte Frank Lie hadde publikumskontakt fra første snøvl som Broder Tuck. Folkelige Muck savner mer trøkk under eiketrærne, det etterlater Tom-Arild Solvang ingen tvil om. De unge skuespillerne Fredrik Longva og Andreas Aass Engstrøm utfyller Sherwoodgjengen med affektasjon og ungdommelig entusiasme, utporsjonert i tjukke lag og med fin scenisk forståelse.

Mangler spenning
Regissør Geirr Johnson har god kontroll med trafikk og tempo i oppsetningen. Samspillet fløt ikke alltid like godt på premierekvelden, men vil helt sikkert ta seg opp og slippe fram flere nyanser i regien. Med sin slapstick tilnærming skaper oppsetningen mange gode åpninger mot publikum. Men det er også mange muligheter som effektivt ekskluderes. Spennende kan man ikke kalle denne oppsetningen. Det kan riktignok oppleves spennende hva skuespillerne skal finne på i neste trekk, men ikke hva som skal skje i handlingsgangen eller utviklingen av den enkelte scene. Det er urettferdig å si at dette går ut over intensiteten, for den er så avgjort tilstede, men forestillingen blir mindre dynamisk uten dramatisk nerve. Konseptet gjør også at mye av komikken blir verbal, den sitter i replikken. Men selv ironiske og fullstendig usaklige dialoger kan bli langhalm. Denne publikummeren innrømmer savnet av skudd med en ordentlig bue. Eller en dundrende stokkekamp.

Rune Kippersund

 
FORESTILLINGSKRITIKKER