Hitlers jødiske venn

Mein Kampf
Av George Tabori
Den Nationale Scene, Bergen

Anmeldt av Ingvild Bræin
Først publisert i Klassekampen, 2.februar 2004

Instruktør: Morten Borgersen
Scenograf og kostymer: Olav Myrtvedt

Med: Endre Hellestveit, Karl Bomann-Larsen, Bjørn Sothberg, Ellen Birgitte Johannessen, Janny Hoff Brekke, samt en høne av blandingsrasen Brun Lohman

Den unge Hitler reiser til Wien i håp om å komme inn ved kunstakademiet, og tar inn på et herberge. Romkameratene Herzl og Lobkowitz tar ham relativt godt imot, i det minste kunne Hitler ha opplevd det slik om han hadde hatt humor eller ydmykhet. Det har han ikke. Ikke desto mindre utvikler det seg et slags vennskap mellom den eldre, jødiske Herzl og den unge Hitler. Det vil si: det utspiller seg et møte mellom deres respektive grunnholdninger, slik disse kommer til syne i deres væremåter. Et møte mellom samvittighet og samvittighetsløshet, mellom det veloverveide og det overilede, mellom den kollektive, historiske bevisstheten – og det selvsentrerte og historieløse. Uten at det dermed skal være sagt at noen ved dette mener å uttømmende ha forklart "hvorfor alt gikk som det gikk". Dette er fiksjon som riktignok i en helt spesiell grad tvinger seg opp mot de historiske begivenhetene, og som har en holdning til dem, men som når utover sin egen referanse til virkeligheten: Samtidig som stykket diskuterer forutsetninger for konkrete historiske begivenheter, problematiserer det hele frasen "forutsetninger for historiske begivenheter". Hva er nå det? Hva kan det bety? Scenografi og lys spiller også opp til denne lokalt/universelt, tidsbundet/tidløst-forståelsen, ved å la interiøret i herberget, med stoler, bord og kaffekanner, i begynnelsen og slutten av stykket (altså i innrammingen) bli projisert som skyggebilder mot bakveggen – hvor de nå blir til en skyline, en (fortolknings-)horisont.

Vennskapet mellom den infantile, keitete, selvhøytidelige og pompøse Hitler og den kloke, varme, tørrvittige og skyldbetyngede Herzl, har sitt utgangspunkt i Herzl. Det er han som satser, gir og viser tillit. Det er han som sitter med nøkkelen, både til det lovende og det tragiske. For innen fiksjonen er det jo ennå håp for Hitler, han kan bli et bra menneske ved Herzls påvirkning. Samtidig er det Herzl som beskytter Hitler når Fru Død kommer på døren og skal hente unggutten. Og her blir historien tydelig som stykkets ytterste kontekstuelle ramme. Hadde han latt henne ta Hitler med seg, hvordan ville historien da sett ut? Men bør man i det hele tatt vurdere å utlevere sine rett nok usympatiske, men så langt uskyldige, venner til døden? Ironien ligger naturligvis i at Herzl som jøde er den som vil rammes hardest av sin egen handling. Instruktør Morten Borgersen kaller stykket en "undersøkelse av humanismens vilkår", og spørsmålet blir stående: Gjorde Herzl rett eller galt i sine vurderinger? Hva innebærer det når Herzl selv kommenterer: "Enkelte mennesker tåler ikke kjærlighet"?

Men den kommende føreren tåler jo på sitt forskrudde vis kjærlighet. Forestillingens morsomste og mest virkningsfulle bilde inntreffer når den forknytte, men lengtende Hitler ber om bevis på at han er elsket, og får et kyss på hodet og en levende høne på fanget – og blir så strålende henført. I det hele tatt leverer Endre Hellestveit en formidabel Hitler, i det umåtelige spennet mellom keitete og livstruende. Janny Hoff Brekke som Fru Død med kronisk bronkitt er nærmest grensesprengende. Hitler og Fru Døds fremtoninger får mye å si, fordi de ved sine ekstreme skift mellom tilforlatelighet og grusomhet, humor og kulde, bringer liv til en tekst som nettopp innbyr til dette spennet.

Utover disse to skikkelsene blir nok regiløsningen tidvis litt for godslig. Selv når den forsøker å sprenge seg ut av realismen og over i absurditetene, er det som om helheten ikke kan bære det, og løsningene virker isteden påtatte og usikre. Jeg ville nok likt å se oppsetningen kledd i jevnt over mer ekstreme uttrykk, uttrykk som samtidig ble gjort trygge på seg selv. I det store og hele er Mein Kampf allikevel blitt en levende, humoristisk og ikke minst viktig forestilling.

 
FORESTILLINGSKRITIKKER