En midtsommernatts-strøm

Av William Shakespeare
Den Nationale Scene, Bergen

Anmeldt av Ingvild Bræin
Først publisert i Klassekampen, 22.januar 2004

Instruktør: Leif Stinnerbom
Koreograf: Indra Lorentzen
Komponist: Magnus Stinnerbom
Scenograf: Sten Jensen
Kostymedesign: Inger Hallstrøm Stinnerbom

Med:Stig Amdam, Britt Langlie, Øyvind Gran, Jon Bleiklie Devik, Anna Bache-Wiig, Kjersti Sandal, Even Lynne, Laara Stinnerbom med flere

I den nylig utkomne boken Eselhistorier. Bakspark fra verdenslitteraturen kan vi lese om da Tussi mistet halen:

Og Tussi sto der og stirret bedrøvet i marka, mens Brumm gikk rundt ham en gang.
"Men hva er det med halen din?" sa han forbauset.
"Ja, hva er det med den?" sa Tussi.
"Den er der ikke."
"Er du sikker på det"?

Dette er ett av mange eksempler på forunderlige begivenheter i litterære eslers liv. Et annet eksempel er selvsagt Skyttels (tilnærmelsesvise) forvandling til et esel i En midtsommernattsdrøm. I Leif Stinnerboms oppsetning får også dette eselet seg en ekstra overraskelse; der Tussi mister halen, får Skyttel isteden et kjempelem. Og blir således ikke bare komisk eller stakkarslig, men står også for noe av denne oppsetningens fundamentale mening. Det er fruktbarheten, naturens balanse og de forenede fysiske og åndelige krefter som står i sentrum. Ubalansen mellom alvekongen Oberon og alvedronningen Titania har forårsaket ubalanse i naturen, og det gjelder å få tingene i vater igjen.

De tre løpende historiene, om bryllupet til Tesevs og Hippolyta, lurendreieriet til Oberon overfor Titania, samt den skiftende følelsestilstanden til de fire unge (Helena og Demetrius, Hermia og Lysander) som etter mye frem og tilbake greier å bli forelsket i rett person, har alle på hver sine vis med spesielle krefter gjøre. Alvene griper inn og styrer handlingen, både i gal og riktig retning, og ikke minst griper skikkelsen Pukk inn. Pukk er for anledningen replikkløs (i vanlig forstand), isteden joiker og mediterer han og forflytter seg ikke helt i tid og rom som andre. Mystikk og åndelighet er Pukks uttrykk. Videre er forestillingen dandert på en seng av (folke-)musikk, de snedige kostymene assosierer til både folkekultur og eventyr, og man danser, flyter og svever mer enn man står og går.

Det er en forestilling som fremstår som suggererende, men fungerer den som det? I mine øyne blir kanskje viljen til å underbygge natur- og åndsbudskapet med alle virkemidler og gjennom alle aktører så sterk at den blir liggende så og si foran teatret. Når jeg sier at forestillingen er dandert på en seng av musikk, mener jeg at enn så god musikken er, så blir den muligens for gjennomgående. Pauseløsheten gjør at den opphører å virke, og isteden frakter den oss avgårde på en jevn og insisterende midtsommernatts-strøm. Når jeg sier at det flytes og sveves, finner jeg det litt for flytende og svevende, ikke minst på grunn av de mange bokstavelige løft av personer opp i luften, like opp i erkjennelsen. Eller all løpingen i sirkler og på rekke med flyvende miner. Kostymene blir på sin side tidvis veldig jordfargede. Etterhvert får jeg en snikende følelse av at det er blitt satt på en plate med beroligende musikk, uten at jeg har bedt om å bli beroliget.

Forestillingen blir så gjennomgående rytmisk lik, alt svever forbi i den samme, litt seige flyten. Det er fint å se på, det er en fin stemning å være i, men man blir liksom ikke helt dratt inn, til det behøver man i så fall mer dynamikk (eventuelt mer av Anna Bache-Wiig, som representerer en helt egen livlighet som Helena).

Også teksten havner av og til noe ufortjent i bakgrunnen. Det meste som sies understrekes av en positur, en liten piruett eller en stand-up-aktig ka-pisj! på trommene. Dette hjelper ikke teksten, men overdøver den. I enkelte partier stanses det opp og dveles stemningsfullt, hvor det ikke virker meningsfullt i forhold til teksten eller situasjonen. Og når vi kommer til den "fjerde historien", spillet i spillet; håndverkerne som fremfører sin lystige tragedie om Pyramus og Thisbe, så må det gå an å si at dette er blant de rett ut sagt morsomme tekstene i litteraturhistorien. Men humoren, som ikke riktig blir forløst ellers i stykket, kommer heller ikke her frem på en måte som den etter min mening hadde fortjent. Om Stinnerboms En midtsommernattsdrøm aldri så mye er både et gjennomført og gjennom-ment stykke arbeid, tror jeg altså personlig at jeg nesten mister halen om jeg blir stående og stirre ned i det.

 
FORESTILLINGSKRITIKKER