Pregnant intrigespill

Hamlet
TNT Theatre Britain og The American Drama Group Europe

Produsent: Grantly Marshall, instruktører: Paul Stebbings og Phil Smith, komponist: Tom Johnson, koreograf: Eric Tessier Lavigne, Scenografi: Bernhardt Gross , kostymer: Juliane Kasprzik.
Med: Martin Christopher, Steve Ellery, Victoria Jeffrey, Richard Clodfelter, Sam Scudder, Suzanne Marston, Mark Prince, Glynn Connop.

Anmeldt av Ole Andreas Sandberg , frilansskribent og redaktør for www.betweenlines.net

Hamardomen har de siste årene vist seg som en spennende scene for teater. 1. september var det TNT Theatre Britain som gjestet vernebygget. På programmet stod Shakespeares tragedie Hamlet. Oppmøtet var stort, og publikum ble bydd en heftig dramatisering.

TNT er en av verdens mest turnerende teatre, og har de seneste årene samarbeidet med The American Drama Group Europe om å bruke ærverdige slott rundt i Europa som spillesteder. Dette har blant annet resultert i oppsetninger av Macbeth og A Midsummer Night’s Dream. Oppslutningen for produksjonene har vært stor, noe som har inspirert til ytterligere satsning.

I 2003-sesongen har fokuset ligget på Hamlet, enda en Shakespeare-tekst, og kanskje den som framheves som den ypperste. Hvert eneste år skrives det et stort utvalg bøker i tilknytning til skuespillet, samtidig som interessen for å spille det er enda større. For norske lesere er stykket fint oversatt av dikteren André Bjerke, og en nyere oversettelse er gjort av forfatteren og teatermannen Øyvind Berg.

Tre framtredende
Det å spille Shakespeare er en egen tradisjon, som holdes godt i hevd av britisk teater. TNT’s løsning av ”Hamlet” støtter seg til denne, men gikk også til tider egne veier. Generelt skal det sies at skuespillerne gikk opp i rollene, og særlig gode var Martin Christopher som Hamlet (Danmarks prins), Steve Ellery som Claudius (Danmarks nye konge) og Suzanne Marston som Ophelia (hoffmedlem).

Sentralt i deres rolletolkninger var en evne til å mane fram sterke og karakterbetegnende uttrykk. Hovedkonflikten kom klart fram i brytningen mellom den hjemsøkte, melankolske og raljerende prinsen og den ærgjerrige, hemmelighetsfulle og utspekulerte kongen. Og den nærmest nevrotisk og psykotisk framstilte Ophelia gav teaterfølelsen en enda sterkere bismak av tragedie.

Det begynner som et nattlig mareritt for Hamlet. Gjennom gjenferdet til sin avdøde far, Danmarks tidligere konge, får han følelsen av det illevarslende: Kongen ble myrdet! Men ble da ble vel også tronen og dronningen røvet? Den ene mistanken avløser den andre, og dobbeltmoralen til den nye monarken, onkelen Claudius, blir satt på prøve av prinsens spissfindighet og ablegøyer. Etter hvert formørkes situasjonen til den største misère.

En mann med et oppdrag
TNT gir uttrykk for at de vil distansere seg fra en tradisjonell ”Hamlet”-lesning, hvor det handler om en forvirret prins og hva han påfører omgivelsene av skade. Heller vil de legge vekt på at det er det uoverkommelige moralske dilemmaet som inntar ham. Intuisjonen om kongemordet og tronerøveriet fyller hovedpersonen, og den fikserte galskapen blir en motgift. Altså er Hamlet en handlende mann, en mann med et våpen og et oppdrag.

”Hamlet”-stykket finnes i forskjellige utgaver og har blitt lest forskjellig gjennom tiden, noe som igjen har resultert mange forskjellige oppsetninger. Selv vil jeg holde fast på TNT’s lesning. Det er fordi jeg opplever at den gjør elementene i skuespillet mer raffinerte. Prinsens spill for galleriet blir nå noe mer enn formålsløst grubleri med tragedien som endelikt. Heller blir det et intelligent spill hvor rettferdighetssøken er en motivasjonsfaktor, og hvor tragedien nærmest kommer med nødvendighet.

I TNT’s versjon toppet Hamlet-rollen det hele med sin være og ikke være, og brukte Yorickes hodeskalle effektivt i oppløpet mot onkelen, mens graverne løp rundt som idioter. Kongen var på sin side den tilsynelatende uberørte. Men også han regisserte et spill, hvor medmennesker ble til marionetter. Mistanken greide han lenge å sno seg unna, inntil mye begynte å slå sprekker.

Ullen lyd
Rammen rundt denne forestillingen var god. Domkirkeruinene skapte en bestemt nærhet til den svunne tiden handlingen er lagt til. En bakdel for oss som satt litt langt bak, var den betydelige resonansen i glassbygningen. Når så skuespillerne utsa sine replikker uten oppbakning av noe lydanlegg, låt det relativt ullent. Dette tekniske problemet burde vært løst i en så stor oppsetning som denne.

Ellers var det en variasjon til opplevelsen at aktørene selv bidro med musikk til dramatikken. Et virkemiddel var en sakral og korarrangert sang, et element som kunne lade scenene med en form for lyrisk uro. Ellers kom også slag fra en tromme og toner fra en ustemt gitar og en munter sax. Denne musiseringen kunne bli litt sammenrasket for settingens og stemningens del, så jeg spør meg om ikke det hadde vært bedre å rendyrke sangen.

Alt i alt var det det pregfulle spillet, karakterenes tilstedeværelse, som gjorde det interessant å vitne denne 2 timer og 40 minutter lange affæren. Jeg tror mange av de 400 tilskuerne fikk noe ut av denne Shakespeare-visningen. Men for de som ikke hadde lest ”Hamlet” og som i tillegg satt langt bak, tror jeg det var vanskelig å følge handlingen. Shakespeare-engelsken krever sitt, og blir ikke enklere når lyden er ullen.
 
FORESTILLINGSKRITIKKER