I motsetning til mange tidligere andreklassinger har årets kull satset på dramatisk ferskvare og ikke basert forestillingen på en velkjent historie. Leopard i parken er skrevet av Liv Heløe, en av de tre som nå har gjennomført den nye dramatikerutdanningen, et flott valg av produksjon.

Det handler om fotballglade Margrethe som befinner seg i ukjent terreng, fordi familien nettopp har flyttet til byen. Hun er ensom og ønsker seg hjem til Rosenborg og Trøndelag, men heldigvis har hun kosedyret Leopard. Men Leopard blir borte, og Margrethe mistenker suverene Rita for å ha stjålet ham. Dette utløser Leopardjakten. Ganske fort blir vi kjent med parkens hemmelige borgere, rottene og fjottene. Svært forskjellige, men likevel bundet sammen i en hatefull, kjærlig relasjon.

Skuespillerne gyver løs på karakterene med stor energi, og tegner ut med fynd og klem samtidig som de ivaretar ensemblespill og rytme. Det er friskt, morsomt og talentfullt. I en elevforestilling som dette kan den enkelte få stå ukommentert, med et unntak for Maria Bock som hunden Tristo. Den firbente sjarmøren er uimotståelig morsom.

Sommerteatret i sirkusteltet i Frognerparken bruker også å være anledning for å utfolde teatertekniske finurligheter - av rent teatermekkende overskudd. Denne gang var det en meget sinnrikt utstyrt rottefelle som skapte fascinasjon, selv om regissør Hanne Tømta nok kunne tatt enda bedre vare på øyeblikket da Hennes Majestet Dronning Rotta gikk i fella.

Så er spørsmålet om Liv Heløes spesialskrevne dramatikk fungerer. Langt på vei gjør den det, men hun har gitt selg selv, regissør, skuespillere og publikum, noen krevende utfordringer. Det ene er at spenningen i anslaget ganske fort må vike plass for en annen spenning, en annen hovedhistorie. Koblingen mellom de to historiene blir for svak, den burde vært mer spennende og kunne vært mer sofistikert. Leoparden blir for perifer. Det andre er at stykket mangler en klar helt. Det er en demokratisk fordel ved en elevoppsetning, og barns teateropplevelse trenger slett ikke alltid mases i stykker av banal heltedyrkelse. Problemet her synes å være at oppdelingen av heltebidragene, for å si det sånn, gjør forestillingen for baktung. Det merkes på avslutningen, som går på tomgang etter at stykket egentlig har ”gått opp”. Sannsynligvis krever mangelen på en tydelig helt en type dramaturgisk kompensasjon som her ikke var tilstrekkelig utviklet.

Rune Kippersund

 
FORESTILLINGSKRITIKKER