Rumensk surrerealist

Den anerkjente rumenske regissøren Silviu Purcarete er blitt kalt "middelhavsekspresjonist", men med Det norske teatrets Orestien fremstår han nesten mer som surrealist, i tråd med det rumenske teatrets tradisjoner. Med et regikollegium med bred bakgrunn fra Bucurestis kunstnerakademier, skaper han en scenografi der kostymer, lys og lyd gjør alt annet enn å gjenoppvekke det historiske Hellas. På grensen mellom det symboltunge og det meningstomme gir scenebildet en sterk visuell og lydlig opplevelse.

I tillegg til det sceniske rommet er det særlig koret som får en fremtredende rolle i oppsetningen. I stykkets første del er koret en forskremt gjeng av oppblåste, svakelige, dresskledde byråkrater. De beveger seg i flokk, snakker i flokk, og gir uttrykk for det gamle samfunnets hevdvunne begreper om ære, sannhet og troskap. Etter hvert er det de hevntørstige hevngudinnene som fyller korets rekker, og klager om blod som må spilles for blod. Felles for koret er dets skråsikre tale, men - akk - så handlingslammete feighet.

Korets viktige estetiske rolle er utvilsomt å fremheve kollektivet; i greske tragedier er det lite rom for individet. Å være en helt i den greske mytologien var på mange måter en ublid heder; det innebar å følge sin skjebne, velge mellom umulige valg og få et grusomt endelikt. I Det norske teatret møter vi mange helter, men alle mister sitt individuelle ansikt i møtet med korets og gudenes krav.


Arvesynd og modermord

Handlingen i Orestien utspiller seg rett etter Trojas fall. Kong Agamemnon vender seiersrik tilbake til Mykene, men som sin våpenbror Odyssevs erfarer han at hjemkomsten er mer besværlig enn krigen. Gammelt hat og nytt begjær driver Agamemnons kone Klytaimnestra og hennes elsker Aigistos til å drepe kongen. Agamemnons sønn Orestes må i sin tur, for å etterfølge kravet om tann for tann, drepe sin mor. Blodhevnens logikk drives med andre ord ad absurdum, og hele slekten trues med undergang når hevngudinnene krever Orestes' blod.

Primitive samfunn kjennetegnes av en rettsoppfatning basert på blods- og familiebånd, selv om en slik tankegang på ingen måte er unik for det førmoderne. Dersom intet nøytralt mellomledd, ingen uhildet dommer kan avgjøre i voldssaker, er drapsspiralen uendelig og samfunnet vil til slutt bryte sammen. Denne innsikten synes å ha kommet til grekerne og i siste del av Orestien uttrykker Aiskylos for første gang det som er et grunnelement i nyere demokratisk sivilisasjon.


Rettsstat og demokrati

"Hverken anarki eller tyranni, men orden" - utbryter Pallas Athene, Athens skytsgudinne. Orestes skal dømmes hverken av hevngudinnene eller de mektigere gudene på Olympen, men av et domsutvalg av borgere. Dermed er rettsstaten født, og mennesket er litt friere, fra gudene og fra andre mennesker. Et tankekors er det selvfølgelig at Athene allikevel må avgjøre Orestes' skjebne; vektskålene står likt etter domsutvalgets avgjørelse og gudinnen griper inn til Orestes' fordel. Ringen er sluttet - mennesket har løsrevet seg, men gudene har fortsatt en finger med i spillet om hva som er rett og galt.

Godt teater trenger ikke å være dagsaktuelt, og en god teateropplevelse kan appellere vel så mye til sansene som til fornuften. I Det norske teatrets Orestien kan man erfare begge deler; fra det estetisk voldsomme til det politisk tenksomme.

 
FORESTILLINGSKRITIKKER