Playstation-generasjonen møter paradiset

Paradisets have
Teater Ibsen

Manus: Anne-Grete Bergsland
Regi: Anne-Grete Bergsland og Inger Buresund
Koreografi: Sølvi Edvardsen.
Dansere og figurførere: Espen Kromvoll, Erlend Samnøen, Loan TP Hoang, Guro Rimeslåtten og Gisle Hass. Skuespillere: Ola Otnes og fire elever fra Træleborg skole i Tønsberg.

Anmeldt av Mette Hofsødegård

Det er noe Jostein Gaarder-aktig over åpningen av Teater Ibsens familieforestilling Paradisets have. To ti år gamle barn, Tobias og Sheila, stiller med klassiske "menings-spørsmål". Svarene de får er myter og legender.

Fire religioner møtes
De to barna er svært så nåtidige, og har bl.a. sin krangel om hvem sin tur det er å spille Playstation. Sammen med den mystiske Moo-Ni-Thor leder de oss inn på scenen. Den består av fire skrå flater dekket med orientalske tepper som publikum skal sitte på. Her blir vi med på et visuelt møte med de fire verdensreligionene Islam, Hindusime, Buddhisme og Kristendom. Her er det sanselig og utrykksfull dans, vakker musikk og farger - tenk deg bare indiske fargekomposisjoner med rosa, oransje, rødt og gull i brokader, silke og bomull - hodegevanter i gyllent metall.

Kranglende stoler
Forestillingen starter med et slags pantomimespill med fire stoler bak et lerret. Hver stol introduserer seg selv. Så begynner stolene å krangle, og til slutt er det slossing og fullstendig kaos. Den kloke voksenfortelleren i stykket, Moo-Ni-Thor, kommenter pantomimespillet, og starter en serie av religiøse opprinnelseshistorier. Gjennom forestillingen får han historier til å dukke opp og avløse hverandre.

Nærværende barneaktører
Forestillingen ønsker å formidle den livsfilosofi som bor i alle religionene, uavhengig av hvordan de har ytret seg. Det er et problem i forestillingen at det tidvis er vanskelig å henge med, spesielt i starten. Selv fulgte jeg lettest sekvensene om Siddharta og vår hjemlige Jesus og Maria. Den siste, hvor Maria sakte vandrer dansende over scenen med en krukke i hendene, mens det vakreste salmekor synger "Maria var en møy så ren", var svært gripende.

Barna som deltok var fint på plass i forestillingen, med nærvær og konsentrasjon. Historieformidlingen kunne vært tydeligere og enklere. Da ville det blitt lettere å henge med. På den annen side var ikke dette en forestilling der det viktigste var å forstå alt. Paradisets have er en vakker, poetisk, filosofisk og ikke spesielt kommersiell forestilling. Regissørene Inger Buresund og Anne-Grete Bergsland, sistnevnte også med ansvar for manus, skal særlig ha ros for å ha skapt en forestilling full av liv og ulike uttrykk. En god del av barnekulturen, også barneteater, har en tendens til å fri til ungene på en måte som ofte virker vulgær. Det kan man ikke si om Teater Ibsens barneforestilling. Jeg tror likevel de vil lykkes med å nå fram til sitt publikum, som kanskje særlig vil være barn på skoleforestillinger.

 
FORESTILLINGSKRITIKKER