Skjellsettende Raskolnikov

Raskolnikov - Forbrytelse og straff
Riksteatret

Regi: Bentein Baardson
Medvirkende: Fridtjov Såheim, Erik Hivju, Anne E. Kokkin, Stein Grønli m.fl.

Anmeldt av Per Kristian Nordheim

Riksteatrets Raskolnikov har kommet til Oslo og Amfiscenen på Nationaltheatret. For alle dem som ikke har fått med seg stykket på dets ferd gjennom Norge, er det således fortsatt mulig å oppleve en sterk teaterkveld. Fjodor Dostojevskijs klassiske roman, Forbrytelse og straff, har blitt intenst og vellykket drama i Bentein Baardsons regihender.

Sterke følelser
Umiddelbart kunne man tenke seg at Forbrytelse og straff ikke er ideell materie for en teaterscene; til det er handlingen og persongalleriet for omfattende og tankeinnholdet for krevende. Dostojevskijs kunst synes å kreve romanens brede format, snarere enn dramaets smale scene. Når Riksteatrets Raskolnikov allikevel blir både severdig og følelsesmessig gripende, skyldes det utvilsomt noen kloke regigrep. Baardson har skåret bort mye av den ytre handlingen og, ikke minst, konsentrert seg om det sentrale idémessige innholdet i romanen. Er man lite kjent med Dostojevskijs kunst, kan Raskolnikov oppleves som voldsom, ja nesten overdreven i sin fremstilling av mennesket. Dette er mennesker som herjes av sterke følelser og lidenskaper, og som publikum blir man kastet inn i larm, ville krangler, fyllekalas og smell fra økser og pistoler. Her har Baardson etter min mening lyktes fullstendig; Dostojevskij brukte nettopp skandaler og ville opptrinn i sin kunstneriske søken etter å fremstille mennesket. Og på samme måte som i romanen, finnes det bak alt støyet og spilloppene et dypt alvor og tankeinnhold i Raskolnikov.

Overmennesket som morder
I stykkets åpning møter vi en desperat og delirisk Raskolnikov; på grufull måte har han hugget ned en gammel pantelånerske med øks. Man forstår imidlertid raskt at Raskolnikov ikke er en vanlig rovmorder - ikke bare er mordet utført på ytterst amatørmessig måte; den viktigste motivasjonen bak mordet er ikke pantelånerskens penger, men utprøvelsen av en ide. Ifølge Raskolnikov kan mennesket deles i to kategorier; den første består av flertallet, av massen; den andre består av de få utvalgte, av overmenneskene. Sistnevnte overmennesker kan og har rett til å bruke de førstnevnte middelmådighetene etter sitt eget forgodtbefinnende. Nærmest som for å bevise overfor seg selv at han tilhører overmenneskene, begår Raskolnikov drapet på pantelånersken; hun er et verdiløst menneske og ved å bemektige seg hennes penger, kan Raskolnikov realiserer sine egne planer. Det går allikevel ikke slik Raskolnikov har tenkt; han blir tvunget til å drepe pantelånerskens søster også. Dermed har han i egne øyne drept et uskyldig menneske, og samvittigheten begynner å plage ham. I spenningen mellom Raskolnikovs teori om overmennesket og hans samvittighet er det Dostojevskij bygger opp sitt drama, og dypest sett dreier dette seg om to ulike menneskesyn. På den ene side finner man den kristne, humanistiske tradisjonen, der alle mennesker er verdifulle og har lik verdi; på den andre siden finner man klassesamfunnet, der den sterkestes rett gjelder.

Medmennesker og demoner
Raskolnikov foregår i St. Petersburgs fattigkvarter, og Amfiscenen er omskapt i dystre, mørke farger. Her møter vi horer, fylliker, arrogante konstabler og fattige studenter. Her møter vi demonene som hjemsøker Raskolnikov, men også de gode medmenneskene som ønsker å hjelpe ham. Skuespillerprestasjonene er umåtelig gode; alle klarer å fylle den rollen de skal spille i dramaet rundt Raskolnikov. Raskolnikov selv, i Fridtjov Såheims skikkelse, svetter, spytter, skriker og fråder i sin eksistensielle angst - en sterk prestasjon i det nesten tre timer lange stykket. Den rutinerte karakterskuespilleren Erik Hivju har den viktige rollen som politiinspektøren Porfirij - Raskolnikovs formidable motstander på det åndelige plan. Personlig synes jeg de psykologiske duellene mellom Raskolnikov og Porfirij er både romanens og dramaets høydepunkt. Mens Porfirij nærmest fremstår som den gode som gjør det onde - han piner og piner Raskolnikovs samvittghet for å få ham til å forstå grusomheten i det han gjort, så er den prostituerte Sonja kun fylt av kristen godhet og tilgivelse. I Anne E. Kokkinns stille og lysende spill blir Sonja morderens motbilde - og den som kan redde morderen. Jeg har også lyst til å trekke frem konemorderen og kynikeren Svidrigajlov - et demonisk vrengebilde på Raskolnikov. Foruten sin samvittighet og Porfirijs og Sonjas hjelp kan man tenke seg at Raskolnikov hadde endt opp som Svidrigajlov. Svidrigajlov er utsøkt avskyelig i Stein Grønlis skikkelse - så avskyelig at selvmordet til slutt synes uunngåelig.

Oppløftende
I all sin gru og nedrighet er det noe oppløftende ved Raskolnikov. Ikke minst fordi det er et oppriktig stykke, men også fordi dets tanker virker så sterkt. Å møte mennesket Raskolnikov er en opplevelse for livet.


 
FORESTILLINGSKRITIKKER