Absurdistisk om makt

Klas Klättermus must die
Finlandssvenska Teatern

Regi: John Nuytstumo
Medvirkende: Marc Svahnström (Åland), Kim Gustafsson (Finland), Jonas Kippersund (Norge).

Anmeldt av Ole Andreas Sandberg , frilansskribent og redaktør for www.betweenlines.net

En frigruppe står bak sceneteppet og ergres over det kjedelige og innstuderte barnestykket de skal spille. Så tennes ved tilfeldighet et gult lys, og dermed begynner gruppa innøvningen av et annet stykke, stykket de egentlig vil spille, et spill om maktens vesen. Dette er hva det transnasjonale samarbeidsprosjektet ”Klas Klättermus must die” springer ut av.

Det var en dristig seilas av parodier, slapstick-humor og harselas jeg var vitne til på intimscena til Innimellom i Hamar sentrum. Det var premierekvelden 15.10, og de vel 50 frammøtte, dvs. full sal, fikk etter humringen og latterutbruddene å dømme, god underholdning ut av oppsetningen. Den originale tittelen, "Klas Klättermus must die", beskriver en frigruppes kraftige oppgjør med seg selv. Denne nevrotiske gruppa ble framtilt gjennom rolleskikkelsene til Jonas Kippersund, fra Norge, Marc Svahnström, fra Åland, og Kim Gustafsson, fra Finland. Avsvarlig for prosjektet er først og fremst Finlandssvenska Teatern, en frigruppa med base i Mariehamn i Sverige. Regi for oppsetningen har Hedmark Teaters John Nyutstumo hatt. Stykket, som varte noe over timen, bød på flere høyst utradisjonelle tolkninger når det beveget seg "fra gotisk internatskole, til krigstidas motstandkamp ved fjordens strand, til globaliseringsdemonstrasjoner i en moderne storbys havnekvarter." Som nevnt var utgangspunktet for teateret noen improviserte prøver forut for en egentlig fastlagt forestilling. Poenget var at disse febrilske prøvene trakk hele frigruppas eksistens i tvil, den ble deres selverkjennelse, deres vendepunkt.

Sånn sett var "Klas Klättermus must die" metateater, og dette gav definitivt en kime til dypere betydning, selv om den lette humoren var det bærende element forestillingen igjennom. Stykket var variert og hadde et vidt spekter av roller, som ble turnert med sikkerhet og glød. Her fantes både den største dåre, den mest autoritære og trangsynte, den unge og fandenivoldske, den heltemodige, den oppofrende og visjonære, og flere. Rollene hadde et utspekulert slektskap, kanskje litt for utspekulert, for helheten i stykket var ikke like klar. Som tilskuer stilte jeg meg mange spørsmål underveis, ikke bare fordi handlingen var innfløkt, men også pga. det fortettede uttrykket. Her kunne det vært gjort et kompromiss for tilgjengelighetens skyld. Å si så mye som mulig på liten tid kan fort bli å si lite. Spørsmålet er hva en kan få ut av farsepreget. På det beste gav det stykket et driv, en tilstedeværelse som gav et spark til fasadene og deres gebrekkelighet. Gjennom å overdrive og åpne for nye kilder til inspirasjon og kreativitet, greide den dramatiserte frigruppa muligens å redde seg selv, i det minste i ånden, selv om de måtte innse at det de gjorde ikke passet inn i skjemaet.

"Klas Klättermus must die" hadde en god sirkelkomposisjon som fundament. Dette grepet gjorde at stykket indirekte stilte mange aktuelle spørsmål: Hva er betydningen av ånd i scenekunsten? Hva er best; inntjening og resignasjon, eller fattigslighet og inspirasjon? Hva er selverkjennelse for en teatergruppe? Ytterligere spørsmål kan stilles, f. eks på et mer eksistensfilosofisk plan. Men over til sceneforholdene. I dette tilfellet var sceneteppet bak kulissen. Kulissen markerte en sentral virkelighetsgrense og la rammer for et ekstraordinært innsyn. Tilskuerne var nemlig adressert nærmest backstage. Herfra kunne vi se det som skulle simulere innsiden av et hus. Huset ble markert med en gråspraglete vegg med en skranglete dør, mens et bord og noen stoler innenfor fungerte som inventar. Ved enkelte scener benyttet også skuespillerne en tavle, en bærbar pc og noe tvilsomt bakverk. Som kjent er det begrenset hva en kan få til av sceneforandringer på en intimscene, og rollebytter kan skape vanskeligheter. Et problem med dette stykket var at rollene ble mange og vanskelige å skille fra hverandre.

Premieren på Innimellom i Hamar var bare begynnelsen på en omfattende turnévirksomhet for "Klas Klättermus must die". Senere vises stykket både i Oslo, Kongsvinger og andre hedmarkske trakter, Åland og Finland. Altså er muligheten der for de som vil oppleve absurdistisk teater. Hvor langt på vei forestillingen bidrar kontemplativt kan diskuteres; underholdningsverdien burde kunne få selv dyrebeskyttere til å skratte.

 
FORESTILLINGSKRITIKKER