Regitung Narnja-drøm

C. S. Lewis: Draumen om Narnja - Løva, heksa og klesskåpet.
Det Norske Teatret

Regi: Bjørn Sæther
Medvirkende: Paul Åge Johannessen, Mari Maurstad, elever fra Bårdar Akademiet, Jon Eivind Gullord, Per Schaanning, Joachim Rafaelsen, Svein Roger Karlsen, Wenche E. Medbøe, Ruth Fasting og Ragnar Dyresen.

Anmeldt av Rune Kippersund

Bjørn Sæther har vært for tung på regilabben til at "Draumen om Narnja" får den flyt og fantasiflukt som dette spillet trenger. Forestillingens musikkspillambisjon halter. Men spør du primærmålgruppen - barn fra åtte år og oppover - vil begeistringen være der for spenningen og en berusende, fargesterk teateropplevelse i Det Norske Teatrets velutstyrte og storslåtte teaterrom.


Etisk tematikk

Søskenflokken på fire i verdenskrigens England sendes ut av London for å være trygge. Hos den gamle professor på landet finnes det innganger til fantasilandet Narnja der barna er alt annet en trygge. Her har den tyranniske hvite heksa har overtaket. Barna utsettes for mots- og dydsprøver for å sprenge ondskapens makt. C. S. Lewis klassiske bøker om Narnja har en etisk tematikk innenfor et tydelig kristent verdensbilde med sonofferet som et sentralt motiv.


Ufølsomt

Kampen mellom ondskapen anført, av den hvite heksa, og de gode kreftene, anført av løva Aslan, og med nesteldste gutt Edmund i søskenflokken som sviker, ligger som grunnlag for den dramatiske utviklingen. Det er dette forløpet som ikke blir frigjort fra sitt dramaturgiske skjema slik at det blir liv og spirit over forestillingen. Sæthers regi er konsentrert om å forsøke å holde flyten rent arrangementsmessig i kamp mot merkbare tidsrammer. I liten grad har han lykkes med å få relativt utrente elever fra Bårdar-akademiet i bærende roller til å fylle regirammen. Den store teatermaskinens trafikale behov overkjører konfliktene i enkeltscener; eksempelvis når Edmund, fangetatt og i lenker, glir liksom-tilfeldig på plass på trestammen der regissøren vil ha ham. Julenissens åpning av andre akt (Ragnar Dyresen) blir en firkantet avlevering. Rutinerte Jon Eivind Gullord tegner sin morsomme beverfigur godt ut, men handlingsimpulsene virker mekaniske. Mari Maurstad har masse trøkk som Den Kvite Heksa, men også med henne på scenen blir spørsmålet: Hvor har Bjørn Sæther gjemt bort elegansen, nyanseringen. I helt sentrale scener er timingen påtakelig dårlig. Summen av disse manglene blir en opplevelse av ufølsomhet for innholdet i historien.


Stor Paul Åge Johannessen

Når totalbildet likevel er langt unna helsvart, skyldes det ikke minst Paul Åge Johannessens prestasjoner som løva Aslan. Han har en autoritet i rolletolkningen som gir ham en gjennomført rytme både i kroppsspråk og dialog med motspillere. Med det evner han også å gjøre sine medspillere tydeligere. Og han har en stemmekraft, både i sang og tale, som puster liv i spillet. Hans medvirkning gjør forestillingen til litt av et musikkspill, mens det ellers er grunn til å spørre hvorfor historien er gjort som et halvveis musikkspill. Viktig for at forestillingen tross alt bærer gjennom er også Per Schaanings innsats som Grumskin, heksas medhjelper. Han gir ondskapen et ansikt, for å si det sånn, der han blant annet er finspilt nok til å få fram avhengighetsforholdet til Den Kvite Heksa. Visuelt er det også mye å glede seg over, spesielt på lys- og kostymesiden. Og for all del, barn (som vel å merke må være store nok til å se de skumleste scenene, for eksempel åtte år) henger veldig godt med i svingene.

 
FORESTILLINGSKRITIKKER