Premieren på dette eksperimentelle stykket ble holdt 21.09.02 på Teaterverkstedet på Disen i Hamar, og ble etterfulgt av en visning dagen etter på samme sted. Etter planen skal det også vises to ganger på Deichmanske bibliotek på Grünerløkka, da forhåpentligvis med selveste Jan Kjærstad tilstede, forfatteren av novellen som stykket er inspirert av. Jeg var tilstede på søndagsforestillingen på Disen, og fikk en ukonvensjonell og lekende introduksjon til figurteateret. Bak figurteaterstykket stod først og fremst Marianne Aasen og May Lånke, som både hadde rollene og stod for manus. Øystein Holmen stod for musikk og lydeffekter, mens Maren Opsahl styrte lyssettingen. Disse fire personene gjorde en helhjertet jobb med å koordinere uttrykket, som underholdt og satte fart i lattermuskulaturen til de vel 25 tilskuerne. For Uten en trevl ble først og fremst båret fram av humoren. Den mildest talt springende handlingen koketterte treffende med temaer som krig, medieverden og maktbyråkrati. En hovedproblemstilling var kanskje: Hvorfor har enkelte mennesker stor makt, på tross av at de lar seg forlede av den? Hva slags dårskap er dette?

Godnattahistorie og klossete maktmennesker
Stykket, som var over på 50 minutter, ble drevet fram med to parallelle historier. Først var det moren som fortalte sitt "dukkebarn" en godnattahistorie, nærmere bestemt H.C. Andersens Keiserens nye klær. Denne historien ble brukt som ramme for forestillingen, mens hovedinnholdet var inspirert av Jan Kjærstads novelle En senere variant fra novellesamlingen Kloden dreier stille rundt. Denne novellen har en liknende moral som Keiserens nye klær, men er aktualisert. Blant annet er keiseren en litt annen person, og ønsker seg ikke lenger nye klær, men en fredsmaskin. Fredsmaskinen viser seg imidlertid å være en krigsmaskin, en klossete innretning til bruk for klossete maktmennesker, et felt som åpner for mye god satire. Scenografien, som ofte har en sentral rolle i figurteateret, bestod i Uten en trevl hovedsakelig av en grå vegg. Veggen var en finurlig konstruksjon full av luker. De forskjellige lukene åpnet seg alt etter stykkets framdrift og avslørte forskjellige miniscener, ofte med Barbie-dukker som aktører. Noen ganger skjedde det såpass mye i scenebildet at en kunne undre hvor mange armer de der bak egentlig hadde.

Symbolistiske elementer
På det ene planet, når det var H.C. Andersens eventyr som ble fortalt, hadde skuespillerne et metafortellergrep om stykket. Dette viste seg ved at mennesketeater "kommenterte" og synliggjorde seg bak dukketeateret. Når de to jentene gikk bak den grå veggen, handlet det derimot utelukkende om dukketeater, og det på originalt vis. Det som særlig krydret forestillingen og til tider gav den karakter av en happening, var bruken av symbolistiske elementer. Ved flere tilfeller åpnet det seg luker med hodeskaller, eller en kanne begynte, nærmest av seg selv, å helle det som kunne være blod ut i løse lufta og utover gulvet, eller en torpederende lydeffekt forklarte en massedød av nikkedukker. Den forseggjorte lyden var fint innpasset med stykkets progresjon, og var med på å forklare handlingen. Noen ganger var det et jazzkomp som ulmet i bakgrunnen, andre ganger var det desperate, nærmest slapstick-aktige, effekter, og et par ganger var det også kabaretliknende allsang. Dette sammen med det stadig varierende og detaljrike sceneuttrykket, gjorde teateropplevelsen til noe særegent.