Stykket får kraft ikke minst takket være gode prestasjoner av representantene for den nye generasjon norske skuespillere; Mads Ousdal, Gørild Mauseth, Silje Færavaag og Henrik Mestad.

Tung symbolikk
Ibsens siste dramaer, fra og med Vildanden, betegnes gjerne som symbolistiske. Personene og handlingene på det ytre plan blir bærere av en bakenforliggende, dypere mening. Ibsen tar opp i sine dramaer viktige idestrømninger i europeisk åndsliv og anskueliggjør dem gjennom skjebnene til rollepersonene. Dette gjelder i høyeste grad også for Lille Eyolf fra 1894. Meningslagene er mange i dette dramaet om den lille, ulykkelige familien Allmers.

I sentrum for handlingen står lille Eyolf – et vanskjøttet barn som er offer både for de voksnes ambisjoner og for deres forsømmelse. For faren, Alfred Allmers, skal lille Eyolf realiserer det han selv ikke har klart: ”Eyolf skal være den fullferdige i vår slekt. Og jeg vil sette mitt nye livsverk i det å gjøre ham til den fullverdige”. Samtidige blir det klart at det er noe sykelig ved Allmers’ forhold til sønnen; lille Eyolf viderefører den incestuøse bindingen Allmers har til sin halvsøster Asta, den store Eyolf. For den varmblodige Rita Allmers blir både den lille og den store Eyolf en stengsel for hennes grådige begjær overfor mannen.

Rita går så langt som å ønske at hun aldri hadde født lille Eyolf. Som et stygt pek fra skjebnen er det nettopp det som skjer; lille Eyolf drukner og utløser en storm av vonde følelser og beskyldninger de voksne imellom.

Sterke følelser
Nå får skuespillerne slippe løs hele sitt følelsesmessige spekter; sorg, begjær, hån og ømhet. Særlig Mauseth og Ousdal imponerer i stykkets to siste akter, der de som foreldre kjemper om retten til minnet om den avdøde sønnen. Dette er tidløs psykologisk tematikk – ikke minst i en nåtid der barnet synes å få større og større oppmerksomhet, på godt og vondt. Rita og Alfred er utvilsomt glade i lille Eyolf, men allikevel blir han mer et middel, enn et mål for deres kjærlighet.

Rita i Mauseths ruvende skikkelse vokser mer og mer, og selv om Mauseth kan ha en tendens til å overspille, er hun overbevisende som den lidenskapelige kvinnen som straffes for sitt egoistiske begjær. Ousdal må også sies å være overbevisende som Alfred; imidlertid har stykkets ”forvandlingens lov” en motsatt effekt på ham. Idealisten Alfred skrumper inn og blir en infantil stakkar.

Nettopp i den forvandlingen som både Rita og Alfred gjennomgår, åpner Ibsen for noe meget uvanlig til ham å være – nemlig en lykkelig slutt.