I forbindelse med årets Ibsen-festival er Kjetil Bang-Hansens oppsetning av Hedda Gabler tilbake på hovedscenen på Nationaltheatret. Hedda Gabler regnes av mange som et av Ibsens mest gåtefulle dramaer; dessverre har Bang-Hansen bare delvis lyktes i å kaste et nytt og forklarende lys på den ulykkelige generaldatterens skjebne. På tross av gode skuespillerprestasjoner og en stram regi er det noe uforløst ved denne oppsetningen.

Stykket åpner med et smell og et fastfrosset bilde av en ensom Hedda. Heddas selvmord i siste scene antydes umiddelbart, og dette selvmordet blir klangbunnen som stykkets handlinger hele tiden spiller opp mot. Hvorfor skyter Hedda seg selv - det er gåten regissør, skuespillere og publikum må prøve å forstå.

Marit A. Andreassens Hedda er ingen sympatisk person. Hun er ikke den tragiske heltinnen som enkelte feminister har valgt å vektlegge. På samme måte som Nora er hun ulykkelig gift, men Heddas frustrasjon fører ikke til vilje til å bryte fri, men til destruktive handlinger og dødslengsel. Der Nora går sin vei, blir Hedda. Samtidig som Hedda hater huset og ektemannen, er hun lammet av redselen for hva folk vil si dersom hun forlater Tesman. Det tragiske forutsetter en storhet og den storheten mangler Hedda. Det er misunnelse, mindreverdighetskomplekser og hevntrang som motiverer hennes handlinger, og Hedda sprer lidelse og død.

Hedda er en person det er vanskelig å komme inn på; hun skyver fra seg mannen Jørgen, tante Julle, rivalen Thea - og selv den lidenskapelige Eilert Løvborg, som Hedda har hatt et nært og fortrolig forhold til, kommer til kort overfor hennes følelseskulde. Betegnende nok er det bare den kyniske assessor Brack - i Bjørn Skagestads treffende ekle fremtoning - som synes å forstå Hedda. Brack er imidlertid selv en renkespiller som suger næring fra Heddas mørke samvittighet.

Mest av alt synes Hedda å være preget av håpløshet; hun har ingen fremtid. Selv om vi vet lite om Heddas fortid, er det allikevel noe ved denne fortidens viktige betydning som hele tiden antydes. Både assessor Brack og Eilert Løvborg insisterer på å kalle henne Hedda Gabler, fremfor Hedda Tesman - hun er sin fars datter, fremfor sin manns kone.

Fortiden i form av duellpistolene, Tesmans antikvariske studier og nærmest incestuøse forhold til tantene står i kontrast til Løvborgs fremtidsvisjoner og Heddas mulige graviditet. Bang-Hansen har gjort et enkelt, men snedig grep som illustrerer denne dikotomien mellom fortid og nåtid / fremtid. Scenen deles i to - i forgrunnen, hvor det meste av handlingen utspilles, er innredningen moderne og nåtidig - i bakgrunnen, hvor bysten av generalen ruver, står gamle møbler. Det er sagt og skrevet mye om det ødipale og regressive ved Hedda, og bakrommet blir et bilde på bindingen til fortiden. Det er nettopp i bakrommet, foran bysten av faren, at Hedda tar sitt eget liv. Triumfen Hedda føler ved selvmordet synes å antyde et oppgjør ved fortiden, like mye som en flukt fra nåtiden / fremtiden.

Marit A. Andreassen gjør alt for at Heddas lidelse skal tre klart frem - hennes kroppsspråk og ansiktsuttrykk forteller vel så mye som replikkene. Hun er usikker og redd, hun famler uten å forstå verken seg selv eller sine medmennesker. Spørsmålet er om ikke dette gir en for svak Hedda; mye av den psykologiske dramatikken i Hedda Gabler er avhengig av spenningen mellom Heddas ytre kraft og indre svakhet. Her mangler noe i Andreassens spill, etter min mening. Høviks Jørgen Tesman er godmodig, også han nesten for godmodig. Han virrer rundt som en snill speidergutt og er helt ufarlig. Per Egil Askes Løvborg er en mer verdig duellant for Hedda - en vill, om enn noe sliten Bacchus. Han feller det første skuddet - i sitt eget skritt - og synes å ha gitt Hedda et banesår. Hennes drøm om en vakker død (hode / hjerte - platonsk kjærlighet) forvandles til noe nedrig (underlivet - seksuell drift). Siste skudd går imidlertid til Hedda.

I min anmeldelse av Tre søstre av Anton Tsjekhov skrev jeg om en mulig nærhet mellom Olga, Masja og Irina på den ene side og Hedda på den annen side. Kan man som Martin Nag lese de tre russiske generaldøtrene som en variant av den norske generaldatteren? Det er ikke utenkelig at Tsjekhov hadde Hedda Gabler i tankene da han skrev Tre søstre. Håpløsheten, følelsen av at tiden har stoppet opp, er utvilsomt felles for de fire kvinnene. Samtidig har Tsjekhov tegnet de tre søstrene med lysere farger enn det Ibsen gjorde med sin Hedda. Tross alt er det livskraften og ønsket om et nytt og bedre liv som driver søstrene, mens det er dødsdriften og ønsket om en vakker død som driver Hedda.



Per Kristian Norheim
 
FORESTILLINGSKRITIKKER