For noen år siden så jeg Tre søstre bli satt opp i Moskva og dersom man som meg har opplevd Tsjekhovs stykker i en dvelende og alvorstynget fremtoning, med mørke dresser, flosshatter og lange kjoler, så får man en ny og positiv erfaring i møte med høstens oppsetting på Nationaltheatret.

Allerede anslaget er annerledes, når bejaende russisk popmusikk åpner stykket. Offiserene har sovjetiske uniformer og det er tydelig at tidsrammen er flyttet minst et halvt århundre frem. Umiddelbart slår dette en som en treffende løsning; den ørkesløse stemningen som råder i provinsbyen i Tre søstre lar seg lett overføre til sovjettidens resignasjon og dødvann. Etter hvert som drømmen om det perfekte samfunn ble mer og mer hul, antok livet i det kommunistiske Sovjetunionen stivnete former og tiden stoppet opp. Dette er en stemning som passer Tre søstre perfekt. De tre søstrene Olga, Masja og Irina vansmekter i sin tilværelse og søker trøst i fortiden og dagdrømmer. Drømmen om Moskva er et mantra som går igjen gjennom hele stykket; bare de får flyttet til Moskva skal et annet liv begynne. Men det viser seg at Moskva forblir en drøm.

Livsholdninger og skjebner
Tre søstre er, som Tsjekhovs andre stykker, et idedrama. De tre søstrene personifiserer forskjellige livsholdninger og skjebner. Olga, i Gisken Armands glimrende røffe fortolkning, er den eldste, den fornuftige og ansvarlige som skal videreføre arven etter faren. Masja er drømmeren som er ulykkelig gift og som lidenskapelig kaster seg i armene på oberst Versjinin. Erotikken ligger tykt utenpå søstrene i denne oppsetningen og Masja i Anneke von der Lippes skikkelse opptrer ublygt i silkeundertøy. Masja blir i beste russiske tradisjon hore og madonna, vampete og vakker. Cecilie A. Moslis Irina fremstår som den svakeste av de tre søstrene, kanskje vel så mye på grunn av rollen som av spillet. Irina er den yngste av søstrene og skal representere den ungdommelige optimisme; hennes krav om å arbeide har imidlertid noe naivt og svakelig over seg.

Felles for de tre søstrene er en følelse av livets meningsløshet; de drømmer om et Moskva hvor alt skal bli annerledes og bedre. Drømmen om Moskva er riktignok uklar og uten innhold og etter hvert som årene går, svinner den hen. Lykken fins et annet sted og søstrene klarer ikke å skape en meningsfylt tilværelse der de er.

Livsudyktige menn
Mennene i Tre søstre er på mange måter enda mer livsudyktige enn søstrene; de mangler søstrenes livskraft og filosoferer i det endeløse. Dette snakket, fra Soljonyjs absurde sarkasmer til Tsjebutykins kynisme, synes å tappe den siste rest av håp og kraft ut av søstrene. Den utvilsomt sympatiske Tusenbach blir et lett offer for Soljonyj, og søstrenes bror Andrej går til grunne under sin kones svøpe. Fra å være familiens håp og professoremne ender Andrej opp som en pedantisk småbarnsfar som er stolt av å være medlem av kommunestyret. Petronella Barker er kostelig som Andrejs kone Natalja, som svinger seg opp fra sjenert inngift jente til giftig hustyrann. Natalja representerer mer enn noen annen i stykket en motpol til søstrene; hun er den maktsyke og ubehøvlete som raskt fortrenger de idealistiske søstrene.

Lenge synes Versjinin, i Kim Haugens vitale fremtoning, å være redningen for søstrene, ikke minst for Masja. Han er ukuelig optimist og ikke mist tilfører han provinshuset en sårt tiltrengt dose av poesi. Allikevel er det noe hult også ved Versjinin; på slutten av stykket, da alt er i oppløsning, faller hans filosofiske pågangsmot fullstendig igjennom.

Sluttreplikken til Olga har ofte vært fremstilt som en siste spore av håp, men originalt nok er Olga full denne gangen og Masja og Irina går stille bort fra henne.

Russiske bjørner og kosmonauter
Tre søstre er tragisk, men i Ole Anders Tandbergs oppsetning blir stykket også i høyeste grad komisk, rettere sagt tragikomisk. Karnevalet med russiske bjørner og kosmonauter, vodkaen og erotikken skaper hele tiden en burlesk kontrast til det tragiske. Dette er en russisk måte å leve på; en total tilnærming både til gleder og sorger. Samtidig som det er noe grunnleggende menneskelig ved både det tragiske og det komiske.

Hvorfor? Hva er meningen? Dette er det store spørsmålet i Tre søstre. Tsjekhov gir ikke noe svar og her ligger kanskje hans storhet som kunstner. Meningen med livet er et for stort spørsmål for livet og Tsjekhov nøyer seg med å fremstille livet. Det er nærliggende å tenke på budskapet til en annen stor russisk forfatter, Dostojevskij; du skal elske livet mer enn meningen med livet.

Premieren på Tre søstre var også starten på årets Ibsen-festival. Mye kritikk er kommet årets program til del, blant annet at det savner en klar profil og at båndet mellom Ibsen og Tsjekhov er for svakt til å rettferdiggjøre at Tre søstre åpner festivalen. Uten å gå for dypt inn i en slik diskusjon, vil jeg hevde at forbindelsen Ibsen-Tsjekhov i høyeste grad er interessant. De to dramatikerne fra nabolandene Russland og Norge var samtidige og mottok utvilsomt mange av de samme kunstneriske impulsene. Ikke minst var de utvilsomt påvirket av hverandre, slik Martin Nag viser i sin bok Ibsen i russisk åndsliv. Det er nettopp i et slikt skjæringspunkt man må se Tre søstre sin innlemmelse i Ibsen-festivalen; som et speil som setter både Ibsen og Tsjekhov i et nytt lys.

Ibsen og Tsjekhov
Selv om både Ibsen og Tsjekhov skrev idedramaer, er Ibsen mer nådeløs i sin behandling av ideenes virkning på menneskene. Ibsens personer får ikke lov til å dvele ved tanken uten å sette den ut i livet eller bli et offer for dens destruktive krefter; byggmester Solness, doktor Stockman og Brand er alle skikkelser som bukker under på grunn av sine store ideer. Hos Tsjekhov er det annerledes; i Tre søstre har Irina, Versjnin og Tusenbach alle store tanker, men det ender opp i filosofering og ingenting. Kanskje var Tsjekhov mer glad i sine personer og på mange måter nærmere livet i dets manglende sammenheng mellom tanker og handling? Der Ibsen knuser ethvert håp om forsoning og forløsning, lar Tsjekhov drømmene leve videre, om enn skakkjørte etter omgangen med livets tunge skjebne.

Som et siste apropos kan jeg legge til at Martin Nag fremhever Hedda Gabler som det Ibsen-stykket som ligger nærmest Tre søstre, både når det gjelder tematikk og tilblivelseshistorie. Hedda Gabler kan sees på Nationaltheatret i disse dager.

Per Kristian Norheim
 
FORESTILLINGSKRITIKKER