KRAFTIG KOMIKK

Anmeldt av Ole Andreas Sandberg, 
frilansskribent og redaktør for www.betweenlines.net

Forestillingen ble vist i det intime kjellerlokalet til kaféen Innimellom i Hamar sentrum 5., 6. og 7. juni. I sentrum av scena var en sliten sofagruppe foran et hjemmekoselig veggparti. På høyre side av dette dominerte en vertikalt montert seng, mens et kjøleskap opptok plassen på venstre side. Ellers var det noe mindre synlig interiør her og der, blant annet en lampe og et bilde. Scenografien ble brukt på originalt vis; én rolle kom ut av kjøleskapet, mens en annen forsvant inn i sofaen, for så å komme til syne igjen i en luke på stueveggen. Den vertikalt monterte senga ble på sin side brukt til både galge og dynekos, mens sengeteppet ved en anledning fungerte som provisorisk brudeslør.

Intens
Som nevnt var forestillingen intens; hyppige sceneskift, tvangsnevrotiske replikker, obskurt kroppsspråk og munter allsang, fint akkompagnert. Kabareten var bygget opp av mer eller mindre frittstående sketsjer, som nesten umerkelig avløste hverandre. Foruten skuespillerne Johanne Ellisiv Anda, Karen Helene Sendstad og Ane Aass, ble forestillingen drevet fram av Rasmus Rohde på gitarer og kontrabass, og Lars Edvard Fodnes på tangenter. Iblant ble også musikerne trukket direkte inn i den løsslupne handlingen i sporadiske roller. Musikerne, som hadde rigget seg opp på linje med publikummet, var med på å understreke det henimot desperate i begrepet "pur lykke", begrepet ble mildt sagt satt på spissen. Forestillingen hadde et uforutsigbart uttrykk, men rollene ble sikkert turnert av de tre jentene. Problemet var at en del av innslagene var overdramatisert og koordinert med for lite luft imellom. Derfor satt jeg med følelsen av at de slo hverandre litt i hjel. Samtidig lot jeg meg rive med ved flere anledninger.

I det ene øyeblikket var det en dilettantisk småborgerfrue som belærte om sine litterære vyer, i et annet var det en like dilletantisk foredragsholder ved en ”Kvinner Viser Vei”-messe som slarvet. De forlorne hønene parodierte også   staben ved et psykiatrisk sykehus og den jordnære hedmarking. ”Pur Lykke” var et stykke underholdende amatørteater, beslektet med studentteateret og revyen. Det bærende element var humoren.

Dypere mening
Etter forestillingsslutt fikk jeg bekreftet fra en av skuespillerne at stykket også var ment å ha en dypere mening. Dette må ha vært i form av en kritikk av tilstivnede rollemønstre og holdninger. Stykket levde ikke opp til sin tittel, og det var hele poenget. Dermed var det den tilsynelatende fred og fordragelighet i velferdssamfunnet som ble problematisert.

At stykket opererte under betegnelsen kabaret kan kritiseres en smule. Slik jeg opplevde det, var det nemlig situasjonskomikk det var mest av, mens syngespillet kom litt i annen rekke. Det melodramatiske ble noe nedprioritert, mens ”Forloren Høne” presenterte desto mer dialog. Det beste med ”Pur Lykke” som forestilling var at aktørene var scenevante, samspilte og ikke minst inspirerte. Dette er kvaliteter ”Forloren Høne” bør ta med seg videre.

Trondheim - Lillehammer
Det var gjennom NTNUs internteater i Trondheim at Johanne Ellisiv Anda, Karen Helene Sendstad og Ane Aass kom i kontakt med hverandre. Etter studietida kryssedes deres veier   på Lillehammer, hvor de i vår startet frigruppa ”Forloren Høne”. På debut-oppsetningen "Pur Lykke"  har Håvard T. Lorentzen medvirket som instruktør.
 
FORESTILLINGSKRITIKKER