Gresk drama som SAMTIDS-PLAKATKUNST

Antigone av Mats Kjelbye og Alexander Öberg 
Den Nationale Scene, Bergen.

Anmeldt av Ingvild Bræin
Først publisert i Klassekampen, 27. mai 2002

Regi: Alexander Öberg
Med: Anna Bache-Wiig, Kjersti Sandal, Karl Bomann-Larsen, Sissel Ingri Tank-Nielsen m.fl.

I Antigone befinner vi oss ikke lenger i antikken, men er havnet i en moderne blokkleilighet i en by. Her hersker den mektige Talad, hvor han vokter familiens ære, og da i første rekke kvinnenes; at de holder seg rene, urørte og underdanige. Han er omgitt av en stab som hele tiden bygger opp under hans ord og utfører hans befalinger.

På kjøkkenet bor hans tause, burkakledde kone Eurydike, hun lister seg av og til ut i stuen for å gi de andre noe å drikke. På en videoskjerm har vi nettopp sett at Eteokles har drept sin søster Polyneka for å «gjenopprette familiens ære», og deretter drept seg selv. Antigone og Ismene har med det mistet to søsken.

Æresdrap, kontroll og dominans
En æreløs kvinne får heller ikke etter sin død noen tilgivelse; Talad har forbudt gravleggelse av Polyneka, noe som får Antigone til å trosse den mektige onkelen. Hun klarer å unngå vakten som er satt til å passe på liket, og får søsteren i jorden. I samme øyeblikk har hun bestilt sin egen død. Talad er konsekvent i sine bedømmelser.

I presentasjonen av stykket trekker Den Nationale Scene linjer til æresdrapsakene i Sverige tidligere i år. Stykket kan da også sies å fungere som et slags
aktuelt debattinnlegg. Jeg er imidlertid usikker på hva innlegget egentlig inneholder, rettere sagt hvilket bilde forestillingen gir av problematikken. Öberg og Kjelbye retter hard kritikk mot mannens behov for kontroll og dominans over kvinnene, og mot den eventuelle aksepten av dette fra samfunnet eller familien selv.

Sjablontenkning
I denne forestillingen kan det se ut som om det også blir tematisert et slags håp om et tidsskille. Gjennom Antigones opprør og etterhvert Eurydikes, fremstår Talad som en mann med noe forgangne forestillinger om verden. I sitt vokabular har han sågar uttrykket «Jeg er lutter øre» - som er så gammeldags at det til og med har falt ut av Donald-oversetternes vokabular. Dette tar han til slutt konsekvensene av, men for sent.

Fremstillingen får ellers et skjær av sjablon-tenkning. Assosiasjonene går til en muslimsk innvandrerfamilie i et vestlig land, og det er som om man også sitter og betrakter forestillingen med fordommene i sitt eget samfunn klistret til brilleglassene. Staben til Talad er kledd i svarte dressjakker, svarte skinnjakker eller litt hippere, men stadig mørke klær. Noen er lojale, noen bare med på lasset, en er smart og en er mindre smart; forstår ingenting når folk snakker i metaforer og så videre.

Mafiafaktor
Mafiafaktoren er høy og klisjépreget - og knyttet til en muslimsk familie fremstår den i beste fall som et debattinnlegg, i verste fall som fordomsfull - i alle tilfelle problematisk. Ihvertfall når rollene er så lite nyansert som de er. Antigone er liksom bare rasende, Talad er mektig, likvakten er en skøyer i alle anledninger. Eurydike er først taus og underdanig, så grenseløst modig og handledyktig. Personene blir mest plakater, og i den grad de forandrer seg, skjer det for brått. De gir en såkalt «nøkkelhullsforståelse» av situasjonen: Det vi ser når vi ikke ser nok.

Talad sitter ved et tidspunkt foran TV-skjermen, og det høres brokker fra et talkshow: «Am I capable of killing my own children...» Susanne Vegas «Luka» ruller over videoskjermen foran scenen, den handler som kjent om konemishandling. Disse grepene åpner ikke nettopp for bredde, men blir isteden litt banale understrekinger. Når tragedien mot slutten er fullkommen, synger og danser Ismene ungpikeaktig til Celine Dions «My heart will go on», under en fiberoptisk stjernehimmel. Det hjelper heller ikke. Hadde forestillingen presentert en større dybde omkring personene og problematikken, ville den kunne gjøre seg nytte av slike grep. Nå får ikke kjøttet noe bein å sitte på.


FORESTILLINGSKRITIKKER