Rått teater om rått liv

Renset av Sarah Kane, oversatt av Finn Iunker 
Den Nationale Scene, Bergen.

Anmeldt av Ingvild Bræin
Først publisert i Klassekampen, 27. mai 2002

Regi: Anders Paulin
Med: Petter Width Kristiansen, Øyvind Gran, Reny Marie Gaassand Folgerø, David Allen, Bjørnar Teigen, Kim Sørensen og Elisabeth Lahr

Tradisjonen tro har Den Nationale Scene premiere på flere av høstens forestillinger under Festspillene. Det er allikevel lite såkalt klassisk Festspill-stil over åpningsforestillingen: Sarah Kanes Renset. Selv den fasteste hårlakk kan få stygge riper i møte med denne verdenen av tortur og lemlestelser, mord og selvmord, desillusjonisme og destruktivitet.

Men forestillingen uttrykker også dettes rake motsetning: at kjærligheten i bunn og grunn overvinner hva det skal være, og at det fins en lengsel etter denne kjærligheten hos selv den mest veltede sjel.

Spenn mellom ytterpunkter
I disse motsetningene, eller rettere sagt ytterpunktene, ligger det et stort spenn - som instruktør Anders Paulin vet å bruke. Det behøves liksom ingen overdrivelser. Derfor trenger vi ikke å leies inn i og ut av enhver følelse. Siden vi slipper slike føringer, gir det seg også mange måter å se stykket på. Personene kan ses som personer, men også som uttrykk for ulike holdninger og livssyn - eller løsninger, om man vil.

Eldgammelt tema
Disse unge menneskene befinner seg (mer eller mindre) innestengt i et stort, hvitt, fliselagt rom som minner mest om et offentlig toalett - uten private sfærer, uten nødutganger, og et nærliggende spørsmål blir: Hvor er veien ut? Et eldgammelt dramatisk tema, men i Sarah Kanes landskap handler det like mye om: Hvordan er det mulig å bli her? Hvordan fungere i dette samfunnet? Ligger løsningen i personligheten til den barnslige Robin, den samvittighetsfulle og skyldbetyngede Carl, hos det uløselig knyttede søskenparet Graham og Grace, i Robs frykt for forpliktelser eller hos «legen» - torturisten - Tinker? Går veien ut gjennom selvmordet, eller kan man finne en måte å få grunn under bena på gjennom andre valg? Det gis ingen tydelige svar, dessuten er personene langt mer nyanserte enn denne overflatebeskrivelsen (hvilket også er en stor del av poenget). Men problematikken anerkjennes og tematiseres.

Nakenhetssjenanse
Når det gjelder de menneskelige handlinger, sparer ikke Paulin på heftighet eller ømhet, skåner en ikke for ubehag. Når personene blir skutt i filler, henger seg eller får skåret av seg kroppsdeler, så er det gjort på en måte som treffer midt i opplevelsessenteret til ethvert nervesystem. Kjærlighet og seksualitet skildres ved alt fra skamfull onanering og nakenhetssjenanse til ømme kjærtegn og lidenskapelige seksualakter. Dødsdrift og seksualdrift henger i enkelte tilfeller også nært sammen. Forholdet mellom Rob (David Allen) og Carl (Petter Width Kristiansen) består av omtrent alt man følelsesmessig måtte kunne komme utfor, på godt og vondt, og blir nesten et eget (og sterkt) uttrykk for tilværelsen. Ellers sklir, faller og plasker skuespillerne omkring i vann og ketchup og spiser sjokolade til de spyr. Tilbakeholdenhet er verken Kanes eller Paulins uttrykk. Og godt er det.

God teatertenkning
Videre er ikke dette noe forsøk på å lage dokumentarteater eller illusjonsteater, men teater. Skuespillerne bekler flere ulike roller; i tillegg til karakterene for eksempel også seg selv, intervjuet på en TV-skjerm, og ved at de midt inni forestillingen begynner å tiltale hverandre ved sine autentiske navn eller tagge navn og alder på veggene. Ketchup tjener som blod - klemt ut av en flaske og synlig påsmurt - og dermed også som en kommentar til illusjonsteatret. Allikevel er ikke dette i første rekke noen harsellas over virkemidler eller tradisjoner. Det er god teatertenkning av et godt stykke, med et sterkt resultat som gir mangt å gå hjem med i pannebrasken, ikke i bakhodet. Skuespillerne gjør ellers en formidabel jobb i sine på alle måter svært krevende oppgaver.


FORESTILLINGSKRITIKKER