Sulten, sint eller kåt?

I Ruts hus - med foldede hender og sprikende ben av Eva Brise . 
Turboteatret, Scene USF, Bergen.

Anmeldt av Ingvild Bræin
Først publisert i Klassekampen, 13. april 2002

Regi: Steinar Thorsen
Med: Elisabeth Lahr, Marita Honerud, Kate Elin Samuelsen og Camilla Liby Clausen

Hva er det å være kvinne? spørres det fra tid til annen. Men hvor er det å være kvinne? De aner ikke, de fire kvinnene som plutselig havner på et ukjent rom sammen. Er det en svømmehall? Et sykehus? Er det lov å ha med seg bagasje? Har de kommet opp en trapp eller over en hengebro? Har de nettopp dødd - eller er det Skjult Kamera? Selv uten å vite hvor, kommer det snart frem hva. Rettere sagt: Hver og en sine forestillinger om hva slags kvinner de er.

En presenterer seg som anorektiker og innleggelsesklar, og bærer på poser med sitt eget fett. Fra den velfylte kofferten sin tryller hun frem alt som skal til for å skape hygge, så som mat (som hun selv (liksom) ikke spiser), duk, bilde av sin vakre mor, og nipsgjenstander. Dette, som det meste annet, utfører hun med en nevrotisk ivrighet. Og langt tyngre enn kofferten er selvbildet. Hennes tilsynelatende rake motsetning, stuperen, er et skoleflinkt konkurransemenneske med misunnelsesverdig fysikk og blikk for løsninger. Men da hun havnet her - var hun ikke midt i en konkurranse? Har hun brutt? Nå vil naturligvis mor bli rasende. Man må jo aldri gi opp! Bølla, som nettopp er blitt knivstukket i en slåsskamp, bærer på ingen måte preg av hendelsen, men har krefter nok igjen til å skremme vann og fett av hvem det skal være. Hennes mor er en jævla kjerring, og selv er hun mest opptatt av å på svært voldelig vis kaste ut usynlige fiender og ellers være uspiselig. Romantikeren ankommer i loslitt brudekjole og har sittet et halvt år i trappen til sin store kjærlighet og ventet på ham, for han sa da vitterlig den ene natten at hun var kvinnen i hans liv. Hun drømmer og drømmer videre - til hun til slutt drømmer om hevn.

Disse fire kvinnene tråkker omkring på hverandres nerver, eller inn i velvilligheten. Det store spørsmålet er altså hvor de er, påtagelig nok et overordnet spørsmål i forhold til hvem de er. For selvsagt har de sine andre sider og dybder, som kommer frem etterhvert, spesielt når de for et øyeblikk slutter å spørre etter lokaliteter og årsakssammenhenger.

Og hvem er denne Rut? Navnet hennes dukker opp i sammenhenger hvor de egentlig mener å si «Gud», men ikke aner de selv hvor det kom fra. Mot slutten entrer en maske av Rut scenen, som de etter tur taler igjennom. Kanskje er de alle Rut, eller en del av Rut, den overordnede, og det sies også at hun er «totalfleksibel». Om dette er en slags kvinnenes gud, er vi inne på et av tekstens svært få problemer: overtydelighet, som opptrer mot slutten. Når kvinnene forsøker å finne veien ut og havner i tunneller og nødutganger - og i et orienteringsløp hvor spørsmålene kretser omkring hva en kvinne bør lære seg, ligger det for mye formulert informasjon i luften. Også når de drøfter hver og en sine bekymringer over å ta steget ut av døren og inn i verden igjen.

Utover det er teksten til den svenske dramatikeren Eva Brise god og frisk, med mye intelligent og lite forslitt humor, og først og fremst er den i stand til å stille spørsmålet: Er kvinner fremdeles fanget i dette ubestemmelige rommet av forventninger til hva en kvinne skal være? Lever de i en slags Big Brother-tilværelse: «Helt naturlig seg selv» - foran kameraet? Som anorektikeren uttrykker det, når hun ikke klarer å plassere sin egen følelse: «Jeg vet aldri om jeg er sulten, sint eller kåt». Og bak spøker mødre, mormødre, farmødre og menn.

Spillet bærer av og til preg av litt for lydmurbrytende hysteri, dessuten fins det stilistiske regigrep som ikke riktig treffer, som blir umotiverte eller overtydelige. I det store og hele henger det imidlertid godt sammen, detaljer i uttrykket er spissfindige og humoren overveldende, i positiv forstand. Sjarmfaktoren er høy, og henger også sammen med en stor porsjon selvironi hos, eller på vegne av, kvinnerollene.




FORESTILLINGSKRITIKKER