Kong Johan i modernistisk tolkning

Anmeldt av Ole Andreas Sandberg, 
frilansskribent og redaktør for www.betweenlines.net

"Shakespeare på små flater" er headingen Turnékompaniet har gitt sin teatersatsning vårsemesteret 2002. Denne satsningen ble innledet søndag 24.02.02 med forestillingen "Kong Johan" i kjelleren til kaféen Innimellom i Hamar sentrum. 

På en scene på fire ganger fire kvadratmeter, snekret opp for anledningen, utspant den frie tolkningen av kongedramaet seg. Den kvadratiske scenen var satt i sentrum i kjellerlokalet, mens publikum fylte plassen ved tre av kvadratets sider. Stykket ble presentert av fire skuespillere representert ved Turnékompaniets Jonas Kippersund, samt den unge teatergruppa Artilleriets Inger Marthe Skyberg, Thea Danielsen Fjørtoft og Sunniva Daae Andersen. Slik stykket framsto med dette firkløveret, hadde det ingen egentlig hovedperson; de fire skuespillerne avløste hverandre jevnlig, og dette dynamiske samspillet bar handlingen framover. Oppsetningen var modernistisk koreografert, og fokuserte mye på bevegelsesforming som et "lim" i dramatikken. Lyssettingen og scenografien var statisk, og dette medførte at det var skuespillernes bevegelser som satte skiller mellom sekvensene. De fire skuespillerne gjorde en spennende fortolkning av Shakespeares skuespill fra 1623. Særlig den presise kommunikasjonen mellom rollefigurene gjorde oppsetningen dynamisk. Skuespillernes replikker og fokuseringen i denne sammenheng satt som spikret, og viste respekt for originalverket.

For å kunne sette opp et stykke som "Kong Johan" måtte aktørene gjøre mye forarbeid. Råmanuset måtte redigeres ned, antall roller (som opprinnelig var på 25!) måtte komprimeres ned til et håndterlig format, verseformen Shakespeare brukte måtte tas i betraktning, og alle de essensielle kampscenene måtte dramatiseres. I sistnevnte sammenheng fikk skuespillerne mulighet til å framheve uttrykket Turnékompaniet er kjent for; et fysisk uttrykk i form av heftige innslag av scenekamp. Ingen våpener ble brukt, det ble kjempet med bare nevene, og det med tydelige impulser fra østlig kampsport. For å muliggjøre oppsetningen brukte aktørene Martin Spang Olsen som kampkoreograf, mens de fikk konsulenthjelp på verselæren av Ola B. Johannesen. I programheftet til oppsetningen avslører arbeidsgruppa litt av det de har hatt for øyet når de har produsert forestillingen; 1) rytmen i Shakespeares verseform har blitt beholdt, med begrunnelsen at den tilfører dramatikken en ekstra dimensjon, 2) scenekampen som uttrykk har stått sentralt i det sceniske arbeidet, som noe det er interessant å utforske, 3) det har vært en tanke å spille på lag med omgivelsene for oppsetningen, altså å lage kaféteater, og 4) det har vært et hovedanliggende å fortelle en god historie.

Til sistnevnte punkt kan det rettes kritikk. For greide forestillingen det den ønsket, å fortelle en god historie? At historien om Kong Johan uten land er god vil jeg ikke bestride. Shakespeare har nærmest udødeliggjort seg med sine verk, og det har sin grunn. Det Innimellom-forestillingen etter mitt skjønn ikke greide til det fulle var å fortelle en historie. Shakespeares språk er i forhold til dagens verbalspråk nokså oppstyltet og svulstig. Selvsagt bør det leses med barokke øyne. Samtidig må en i en aktualisering flytte blikket mot dagens virkelighet. Jeg tror ikke jeg var alene som tilskuer om å føle at mye av handlingen i "Kong Johan" ble fortrengt i gjengivelsen av den barokt adelige kommunikasjonsformen. Kanskje burde arbeidsgruppa vært enda mer brutale i beskjæringen av stykket, og skapt en forestilling i dagens språkdrakt. Samtidig kunne da mange kostelige tablåer og ordkløverier, som kanskje karakteriserer Shakespeare, gått tapt. Dette er en vanskelig avveining en må ta hensyn til når en vil benytte seg av Shakespeares verker. "Kong Johan" anno 2002 bør uansett berømmes for en suggererende formidling, med en treffende, humoristisk undertone. Oppsetningen var over på i underkant av en time, til langvarig applaus. Firkløveret bestående av både Jonas Kippersunds rutine og nye, friske skuespillerkrefter, viste i det hele stor forståelse for pathosbetonte sekvenser, stor uttrykksvilje og glød, god koordinering og meget livaktig og troverdig scenekamp. Det var bare litt synd at teateropplevelsen ble noe tøylet av den brokete historien som lå til grunn for dramatiseringen. Tross dette fant "Kong Johan" på Innimellom definitivt land.

 
FORESTILLINGSKRITIKKER