Helter og røvere i Sherwoodskogen

Robin Hood med Oppegård Amatørteaterlag

Anmeldt av Ole Endresen
Først publisert i Østlandets blad, 5. februar 2002

Oppegård amatørteaterlag har gjort det ingen andre har gitt seg i kast med tidligere: Et musikkspill av sagnet om Robin Hood. Denne gang byr OPAL-ensemblet på mer enn spilleglede og store tablåer. Her er også fine skuespillerprestasjoner, mye flott sang og masse kreativitet i en fargerik helhet.

Med musikkspillet om "Robin Hood" har OPAL satt en ny standard for amatøroppsettinger. Her er det ikke mye som kladder eller glir bakover, ganske så imponerende med tanke på at at ensemblet hovedsakelig består av barn og ungdom, foruten noen av gruppas unge seniorer. Dessuten var det en urpremiére den fullsatte kinosalen på Kolbotn fikk oppleve lørdag da det gode seiret over det onde. Og kjærligheten vant over alt.


Morsomme effekter

Manuset og sangtekstene er skrevet av OPAL-leder Bibbi Neergaard. Hun har beholdt den røde tråden i historien om Robin Hoods kamp mot Sheriffen, prins Johan og hoffets medsammensvorne.

Skogens mange dyr er vekket til live og lever på et annet plan, bare Robin Hood skjønner hva de sier. Rollefigurene, replikkene og fremdriften er tilpasset ensemblet på en morsom måte, som instruktøren Ole Christian Øen har vist å utnytte til glede for samspillet og tydeliggjøring av rollene. Dessuten har han sans for de småpussige detaljer og effekter, som at Robin Hood spisser pilene sine ved hjelp av en stor blyantspisser. Under en spennende scene, hvor sheriffen og Robin Hood konkurrerer om den skjønne ladyen, bremses fremdriften som ved et piskeslag ned til sakte film. Effektfullt når det ikke overdrives.


Flott stemmemateriale

Musikken og valget av melodier er en viktig del av familiemusikalen. Kapellmester Arne Borg har gått til irsk folkemusikk, rock og pop, musikaler og opera og laget arrangementer på kjente melodier for solister, flerstemt kor og ballett.

Det musikalske resultatet er blitt en blanding av varhet, heftige rytmer og skikkelig kortrøkk, som får nakkehårene til å reise seg. Underveis glemmer vi at alle på scenen er amatører og tar oss i å synes at noen solostemmer skulle få vente et par år med å bære melodien for lenge alene. I andre tilfeller blir arrangementene for krevende for settingen, som for eksempel Wagner-partiet. Stemmematerialet og musikaliteten er allikevel imponerende. En rekke av de unge aktørene står fram som sangere med stort utviklingspotensiale, kombinert med naturlighet på scenen.


Morsomme figurer

Det er mange som drar historien og skaper liv i Sherwoodskogen. Robin Hood i Geir Aas` skikkelse er ingen treffsikker skytter med pil og bue, men gir stor troverdighet til den litt gutteaktige rollen. Vidar Gulli som Lille John er aldri mange skrittene unna sin unge herre og bærer med seg et kraftfullt uttrykk. Det gjør også Arne Ragnar Albertsen i rollen som sheriffen, han har pondus, stemmekraft og trygghet på scenen.

Fornøyelige rollefigurer er det mange av. De blir morsomme gjennom fine kostymer og bra arbeid av sminkegjengen, men først og fremst fordi de gjør maksimalt ut av rollene selv. Christer Aannestad som Broder Tuck henter fram mye som flintskallet og drikkfeldig munk med egen evne til å velsigne kjærestepar. Dem er det er mange av etterhvert.

Nina Strøm Lie påkaller ofte smil og latter som innskrumpet og fremfusende Nanny for den unge ladyen på slottet. Lars Erik Wegger som prins Johan er akkurat så veik og fjottete som han skal være når han bare er opptatt av at haugen med gullpenger vokser. Lise Fjeld som gamleheksa Cinderella gir en pyro-dimensjon til det mangfoldige livet i Sherwoodskogen, hvor blant annet Virre Muldvarp bor. Martin Aas skaper mange humørfylte situasjoner ut av den svært nærsynte muldvarpen.


11-manns orkester

"Robin Hood" har 54 skuespillere i Sherwoodskogen, på slottet, i landsbyen, som dyr og fredløse. Derfor er det er ikke plass til å nevne alle. Men alle bidro til å skape den kanskje beste forestillingen Oppegård amatørteaterlag har satt opp i sin 17-årige historie. Sterkt medvirkende var orkesteret på 11 med en blanding av profesjonelle og amatører. Under ledelse av Arne Borg kom de mange fine stemmene i OPAL til sin rett. Noen ganger var det imidlertid vanskelig å oppfatte sangtekstene, på grunn av dårlig lydjustering. Men det gikk aldri ut over trøkket. Både "Sex bomb", "I`m just a gigolo", "Funiculi, funicula" og andre av de 21 melodiene borer seg inn i ryggmargen. Og blir der i godt over to timer.

Når sant skal sies: Musikkspillet byr på så mange små pussigheter og detaljer at det nesten er vanskelig å få med seg alt. Det blir nok en forestilling til, ja.



FORESTILLINGSKRITIKKER