Poetisk og porsjonært

Blod Av Lars Norén.  Den Nationale Scene, Bergen.

Anmeldt av Ingvild Bræin
Først publisert i Klassekampen, 15. januar 2002

Instruktør: Runar Hodne
Med: Morten Borgersen, Marianne Nielsen, Øyvind Gran

:"Ville vi fortsatt å leve sammen om vi ikke hadde et barn som vi har mistet?" spør Rosa sin mann.  For lenge siden flyktet de fra militærregimet i Chile og ble samtidig skilt fra sin åtte år gamle sønn. Nå lever de i sin verden av kjølig avstand, stille desperasjon og små rester av omsorg.  Han er psykiater, hun har nettopp skrevet en bok om tapet av sønnen. Den unge mannen Luca, som først er i behandling hos Erik, blir Eriks elsker - og siden Rosas. Hadde det ikke vært for akkurat dette, ville kanskje gjenforeningen mellom sønnen Luca og foreldrene Erik og Rosa blitt tilnærmet lykkelig.

Blod er et moderne Ødipusdrama, hvor døden spøker i alle kjærlige handlinger, og i alle blodårer, de genetiske og de mulig infiserte. Den er dessuten godt representert i selve teksten. Stykket er fullt, muligens overlesset, av hentydninger og henvisninger til den gamle myten. Karakterene er hvert på sitt vis opptatte av den, de går i teatret og ser stykket, og Luca, som har problemer med foten, sier mot slutten: «Til og med foten min. Ødipus hadde jo også klumpfot».

Stykkets overtydelighet og tværing på ting vi for lengst har forstått gjør forestillingen tidvis noe grunn. Dette er allikevel ikke noe dominerende trekk, takket være en sikker og fokusert regi. Instruktør Runar Hodnes landskap er både poetisk og rått, nakent og stilisert, og på mangt et vis minimalistisk. Karakterene er gitt så store porsjoner tilbakeholdenhet at ingen av dem gjør mer enn høyst nødvendig, om det går an å si det slik. Spennvidden trer dermed frem, fremfor å spilles ihjel. De tre skuespillerne beveger seg fint og samkjørt innenfor denne rammen: Den kyniske og varme Erik (Morten Borgersen). Den stendøde og brennlevende Rosa (Marianne Nielsen). Den grenseløst elskende og ondskapsfulle Luca (Øyvind Gran).

Hodne gjør også flere grep som skaper virkelig vakkert teater, som i de erotiske scenene mellom Erik og Luca, og Rosa og Luca. Kunsten å lade et hårbånd får vi for eksempel en oppvisning i her.

Den scenografiske løsningen med en lang tarm av et scenerom peker mot et av stykkets sentrale stikkord; avstand. Når Rosa og Erik sitter flere nautiske mil fra hverandre i sitt eget hjem, og Rosa sier at hun lengter etter ham, ja, så er det vanskelig å tvile på det. Når han på sin side svarer at hun er så vakker, blir det opplagt at dét er et kompliment hun kunne tatt imot om han først hadde utstyrt seg med en kikkert.

I denne svarte tragedien fins det også (like svart) humor. Når det som sagt ikke alltid er like lett å bli overbevist om at dette er Norén på sitt beste, hjelper det med betraktninger som den fra Luca, når de alle sitter der lammet og tause, og alles svik mot alle og biologiens uutholdelige sannhet er kommet til overflaten: "Vel, hva pleier man å si i en slik situasjon?"


FORESTILLINGSKRITIKKER