Femme fatale uten lidenskap

Anna Karenina Dramatisert etter Leo Tolstojs roman av Helen Egmundson.  Det Norske Teatret, Oslo.

Anmeldt av Mette Hofsødegaard

Regi: Otto Homlung
Scenografi og kostymer: Helge Hoff Monsen
Musikk: Egil Monn-Iversen
Dramaturg: Cecilia Ölveczky
Med: Gjertrud Jynge, Ståle Bjørnhaug, Yacob Changezi/Carl Anders Nilsen, Jon Eivind Gullord, Nina Woxholtt, Kirist Stubø, Lasse Kolsrud, Morten Espeland, Unn Vibeke Hol, Erland Bakker, Ragnhild Hilt, Grethe Ryen, Torgeir Fonnlid, Ulrikke Greve, Lillian Lydersen, Marius Kjos

Når en av verdenslitteraturens største romaner om kjærlighet og lidenskap blir oppført på teateret, ligger det en forventning der om å få se en forestilling som griper følelsesmessig. Det er først og fremst dette som overraskende nok mangler i Det Norske Teatrets oppsetning av Leo Tolstojs Anna Karenina. Det er til liten hjelp om dette er et tilsiktet grep, for eksempel som uttrykk for en avromantisering av hovedfiguren: Uten lidenskapen blir det noe tamt over forestillingen.

Siden Leo Tolstoj fødte henne i Russland på 1870-tallet har Anna Karenina hatt plass som en av de mer ruvende femme fatale skikkelsene som så mange menn har skapt i litteraturen. Hun er en kvinne med sterke lidenskaper, og skjebnesvangert blir det fordi hun også har legning til å forfølge dem og sette en hel liten verden over styr, ikke minst å ødelegge sitt eget liv. Hun har et umåtelig strev med å avgjøre hva hun vil og med hvem hun vil det, både i forhold til mann og barn.

Forelsket
Denne kvinnen har en magisk tiltrekningskraft på mennene, særlig så lenge hun både kan være lidenskapelig og ikke samtidig en sosial skandale. Tolstoj skrev Anna Karenina etter det grandiose nasjonaleposet Krig og fred, og med et nokså moraliserende utgangspunkt. I stedet for en heltefortelling, skulle leserne stifte nærmere bekjentskap med forfallet. Men det blir sagt at Tolstoj ikke klarte å unngå å bli forelsket i sin egen hovedperson. Det har resultert i et rikere og mer sammensatt kvinneportrett enn det som kunne blitt tilfelle.

Enkel form
Jeg har stor forståelse for at teatret, i møte med en slik roman, velger å gå i en helt annen retning enn å forsøke å lage lekkert ”filmteater”. Regissør Otto Homlung og scenografi Helge Hoff Monsen har valgt den helt enkle scenografien for å framheve menneskene i historien. Her er fjorten stoler plassert i en krets, et tre og et lerret som blir brukt til ulike projeksjoner bak aktørene. På lerretet vises tiden i form av et urverk som går sin tikkende gang vekselvis med kirkeklokker. Ulike farger veksler med stemningene. Det er fortellerteatrets form framfor utstyrsteatret.

Stivt
Valgene er forståelige, men fungerer ikke tilfredsstillende. Det enkle er blitt for stivt i formen. Særlig sårbart for forestillingen er det at dette også gjelder hovedrolleinnehaver Gjertrud Jynge. Jeg fikk mer sympati med den Anna Karenina jeg leste om for mange år siden enn denne skikkelsen som framstår med så mye kulde. Jynge skal selvsagt ikke svare for min romanlesning, eller andre forvetninger for den saks skyld. Men jeg tror at den tamheten som får prege oppsetningen, skyldes at man har valgt å tale mer til hjernen enn til hjertet uten at det er veldig klart hvorfor det er gjort. En positiv side ved forestillingen er at den i sitt dramaturgiske utvalg får godt fram ulike typer forhold. Lasse Kolsrud i rollen som Konstantin Levin framhever seg i et ensemble som ellers jobber tungt.

Dødssymbolikk
Projiseringen av tiden som går er en del av den tydelige dødssymbolikken i forestillingen. Døden er også nærværende med han som på rollelista er omtalt som ”inntulla person”. Han lokker og drar i Anna, til hun til slutt kaster seg ut i selvmordet. Disse elementene kunne stått i et gripende forhold til Annas kaotiske livsbegjær. Men i motsetning til romanens språk taler også disse virkemidlene mer til forstanden enn til følelsene.



FORESTILLINGSKRITIKKER