Forvirrende folkefiende

En folkefiende - Den Nationale Scene

Anmeldt av Ingvild Bræin
Først publisert i Klassekampen, 18.september 2001

Det er ingen hemmelighet at man kan frembringe uhygge med noe så festlig som klovneneser. Som å spille barnesanger eller spilledåsemelodier i en skrekkfilm. Det er imidlertid et temmelig velbrukt grep, og i denne oppsetningen av En folkefiende er det ikke godt å si om det er ment å skulle være morsomt, uhyggelig eller bare nok en konstatering av at vi er alle narrer når alt kommer til alt.

Forestillingen lider under flere problemer med utydelighet og lettvinthet. Den sliter med å nå frem, både med et budskap og til et publikum, gjennom en springende og ufarliggjørende regi.

Doktor Stockmann, som finner at vannet i byen er forurenset og sykdomsbringende, motarbeides fra alle hold når han forsøker å offentliggjøre oppdagelsen. Rundt ham tas økonomiske hensyn i løgnens tjeneste, og Stockmann går fra å være en godtroende samfunnsvelgjører til å bli en steil forkjemper for sannhet og ytringsfrihet.

Handlingen er lagt til Bergen, og dette vises gjennom overtydelige symboler som byvåpenet på ordførerkjedet og dialektherming fra østlandske fru Stockmann. Åpningsbildet er en paraplybekledt folkemengde med ryggen til publikum, et bilde vi sist så i Bentein Baardsons Niels Klim. Til sist - et fossende regn, som vi sist så i Emil Korf Hansens Erasmus Montanus (hvor regnet sto for noe ganske annet enn en geografisk anvisning eller en tematisk understreking). Det er forøvrig ikke godt å si hvorfor det skal legges til Bergen. Forestillingen velger ingen kritisk eller kommenterende retning i så måte.

Her er stilren, men lettvint fargesymbolikk, som en levende, rød paraply mot alle de andre konforme, svarte. Som uskyldshvite klær mot svarte. I taket henger tre stoler; to oppreist, en på hodet (noe så enkelt som: "noen sitter, noen veltes"?). Stolene personene sitter på på scenen har altfor korte ben, noe som får kroppsholdningene til å se komiske ut. Dette kunne utvilsomt vært brukt til noe, men er det øyensynlig ikke.

Det lanseres mange grep som aldri får levd det livet de fortjener, som forlates for raskt eller som brukes fullstendig opp. Å la de to guttene på 10 og 13 år krympe til barnevognalder, men allikevel få beholde replikkene sine, begynner som en lovende lek med teaterdimensjoner, åpner for et nytt landskap å belyse handlingen fra - men det koker bort og blir en tom og vedvarende gag. Ved et par anledninger gjentas siste setningen fra forrige scene i begynnelsen av neste, en slags klippfunksjon som heller ikke ser ut til å skulle bety noe. Her fins et kor som med jevne mellomrom istemmer: "Ja, ja!" eller ler kollektivt. Dette blir et slags stivnet Brecht-grep, i den forstand at man går til resirkulering av et bilde og en teatertanke fremfor å spørre seg hva man kunne brukt et kor til i dag.

Det er vanskelig å få øye på en sikker, formmessig hånd fra Terje Mærli og hva han vil oss med dette. Flere av karakterene er vanskelig å få tak på. Helge Jordal gjør en formidabel innsats og etterhvert en sterk fremstilling av Stockmann, men også dette blir en litt forvirret Stockmann hva angår spillestil.

Mest håndgripelig er Oddbjørn Hesjevoll som boktrykker Aslaksen, der han oppviser en lek med betoning og språk som gir liv og personlighet til rollen. Kim Sørensen som redaksjonsmedarbeider Billing har også tydelig noe friskt og eget - spesielt i tilløpene til kroppsspråkskomikk, selv om det også blir hengende i luften. Redaktør Hovstad (Stig Amdam) og ordfører Peter Stockmann (Jon Ketil Johnsen) blir tidvis for karikerte.

Det velkjente grepet med å innføre kameramenn, studio og skjermer for å bringe oss frem til i dag, møter oss i andre akt. Datteren Petra Stockmann, som står på sin fars side, er iført en trøye med påskriften "Love/Hate". Stockmann holder sin tale om de forpestede, åndelige livskilder og blir møtt med stokkeslag fra folket, presentert i en spinkel "Stomp"-etterligning. Et dødt tre braser ned på scenen. Det er bare å håpe at ikke disse stokkene og trestokken skal vise til "Stockmann". Denne akten er det bare Jordal som bærer oss gjennom. Men idet det mot slutten begynner å ligne noe, og vi får følelsen av at noen tross alt har noe på hjertet, lar Mærli Stockmann i siste sekund, når han blir ledd ut av folket, ikle seg en klovnenese og smile unnskyldende. Og med det forsvant siste rest av tvil.

FORESTILLINGSKRITIKKER