ROYAL REGI

Kronprinsbryllupet 
Anmeldt av Rune Kippersund

Ære være designprogrammer, Bentein Baardson, Jens Stoltenberg og andre flinke regiassistenter og inspisienter. Helgens forestilling hadde likevel bare en regissør. Det var kronprinsen selv, som med kunstnerisk presisjon formidlet sitt budskap til hver enkelt av oss: Jeg står til tjeneste, når dere bare unner meg å ha med hjertet.

Helgens overveldende forestilling må ha fått mang en smålig borger til å krympe seg i erkjennelsen av egen vekstundertrykkende snerpethet. Andre - og noe mer lykkelige sjeler - kan ha møtt egen litenhet mer forsonende, og med en generøs bevegelse ilt mot slottsplassen for å hylde og å bli tilgitt. For alle andre - som lenge har akseptert kronprinsens valg - må helgens bryllup ha vært en forbløffende oppvisning i noe vi på forhånd ikke skjønte helt: Skal noen bygge monarki i Norge, vet visst ingen bedre hvordan det skal gjøres enn vår egen kongefamilie. 

Majestetisk blikk
Ingen med noe erfaring fra teaterscenen kunne unngå å feste seg ved - og kanskje følelsesmessig kjenne seg igjen i - den entusiastiske iscenesettergleden som strålte ut av blikket til kronprinsen, særlig under vielsesseremonien, men også under regjeringens middag kvelden før. Visst var han personlig grepet av selve ekteskapsinngåelsen og de personlige følelsene som situasjonen så til de grader aktiverte. Men vi så også et annet og ikke lite majestetisk blikk som indirekte talte til publikum: Ser dere ikke hvor bra dette er? Ser dere ikke at dette er riktig? Den stolte regissør kunne glede seg over det som man slett ikke alltid opplever: Kunstverket overgikk kunstnerens intensjoner i styrke, virkning og erkjennelse. 

Kunstnerisk impuls
Ingen som har fulgt de norske kongebarna den siste tiden har heller unngått å merke seg at den dyptgående kulturelle oppdragelse de har vokst opp med stadig bryter gjennom overflaten og gir en suverenitet i deres rollefortolkning som er få andre offentlige personer forunt. Mãrtha Louise viste i kirken igjen at hun faktisk er god til å lese; inn i ordene, ut til publikum, med innlevelse, medlevelse, utsyn og undertekst. Det er denne kunstneriske impulsen hos kongebarna som gjør dem mer kapable enn vi som slabedask-nasjon sant og si har fortjent. Det gir dem kapasitet til å overskride grenser. Da tenker jeg faktisk ikke på hverken samlivsformer eller annet ruskomsnusk, men om evnen til - i kraft av å være offentlige rollefigurer - å fortolke fellesskapssituasjoner slik at vi alle kan vokse i dem. Det er ikke mindre enn en kunstnerisk evne.

Plikt blir kall  
Kronprins Haakon har vist sin kapasitet, og inngått en kontrakt med oss om grunnlaget for at vi skal få disponere den. Den kontrakten rommer kjærligheten til Mette-Marit og opplevelsen av lille Marius på den ene side, og en rekke krevende offentlige plikter på den andre siden. At det har handlet om en eksistensiell kamp fra kronprinsens side kom til uttrykk i Oslobispens sjeldne tale. Gjennom hans samtaler med brudeparet må de setningene ha blitt født som mer enn noen andre setter ord på hva det handlet om i domkirken: "Det er bare kjærligheten som kan forvandle skjebne til kall. Bare kjærligheten kan gjøre plikten til en gave." 

Styrke
Hvilken styrke - fra brud og brudgom - har ikke denne forestillingen krevet! Og for en styrke har det ikke gitt dem å høste folkets bifall! Så er spørsmålet der om vi i fortsettelsen ser en funksjon for denne styrken som på ny er bygget opp rundt kongefamilien. I den diskusjonen har det helst vært slik at statsrasjonelle og filosofiske argumenter har sloss mot hverandre, parret med sterke følelser på begge sider. Kronprisens storslåtte regioppvisning åpner igjen for en annen side ved saken: Hvordan kan vi ta best mulig vare på og videreutviklie de kommunikative ressurser som vi som samfunn råder over? Det er den tanken kommentatorene litt hjelpesløst tumler med når de sier at det var litt "Lillehammer-OL" over det som skjedde. Det dreier seg om slike øyeblikk da vi som befolkning ser hverandre i øynene - nesten beskjemmet etter år bak hagegjerder og blant sofaputer - og sier: Herregud for noen ressurser vi råder over når vi virkelig vil! Det berører hvordan vi rigger opp den siden av vårt samfunnsliv som kan omtales som det virkelige Riksteater.

FORESTILLINGSKRITIKKER