Upolert JESUS
i steinbruddet

Av Rune Kippersund

I steinbruddet i Fjæreheia tvinger Baba Nation vokalist Erik Røe i rollen som Jesus deg til å lytte etter ordenes mening med sin personlige stemme og intonasjon. Den sceniske drivkraften er det likevel Heine Totland i rollen som Judas som står for. Det tydeliggjør hvem det var Andrew Lloyd Webber og Tim Rice var mest nysgjerrige på da de for over 30 år siden rev av seg halvskandaløse Jesus Christ Superstar.  

Med Bentein Baardsson som totalteatrets sterke dirigent har Agder Teater i sommer utfordret blant annet deler av Sørlandets religiøse liv med å sette opp Jesus Christ Superstar. Mange andre er blitt utfordret på spørsmålet om dette 70-talls verket kunne stå på beina i dag. Publikum har svart et rungende ja, og vandret til fots fra Fjære kirke og opp i Fjæreheia i flokk og følge. Baardsson har fått bekreftet at intuisjonen var våken nok da han for flere år siden tenkte den svære musikalen inn i steinbruddets monumentale scenerom. 

Deilig og storslått
I dette rommet er det så god plass at den deilige 70-tallsmusikken aldri blir støyende, bare tøff og god (selv om det godt kunne vært enda flere skikkelig gode temaer i denne musikalen). Her er det også rikelig plass til storslåtte danseopptrinn og fest med røyk og lys. Steinbruddets upolerte vegger står godt til det unge ensemblet og den friske satsingen.

Svingende
Rent prestasjonsmessig er det litt svingende det hovedrolleinnehaverne gjør. Det er noe av prisen man betaler for å satse på unge folk uten all verdens rutine. Til gjengjeld får vi en glød, entusiasme og et overskudd som åpner sanseapparatet. Et virksomt element er kontrasten mellom de noe rustne og sjelfylte stemmene til Erik Røe (Jesus) og Noora Noor (Maria) på den ene siden, og de velskolerte, klare og artikulerte stemmene til resten av ensemblet. Røe og Noor fornyer flere av de kjente sangene med sin tolkning. Begge har begrenset "scenekontroll", men skaper likevel ro og troverdighet rundt sine skikkelser. 

Uroen
Heine Totland viser at musikalens egentlige hovedperson er Judas. Vi kommer på innsiden av hans fortvilede situasjon, og forstår hans forvirring i forhold til Jesus: Hva vil dette mennesket? Først samle en stor gruppe tilbedere, og deretter henvise til et rike av en annen verden? Og med hvilken rett er det Jesus lar Judas utføre sitt svik - med åpne øyne? Hvorfor trenge Jesus Judas? Heine Totland har stor nok stemme til å synge Judas, og har dessuten scenisk overblikk og følelse til at steinbruddet ikke virker så enormt når han er i aksjon.

Farlige fyrster
Superbassen Ketil Hugaas og den skarphugne tenoren Marius Roth Christensen utgjør det farlige radarparet Kaifas og Annas. I framstillingen av Pontius Pilatus må regissør Baardson ta ansvaret for at Nils Christian Fossdal mister mange muligheter. Baardson har vektlakt hans militære posisjon i framtonig og kostyme. Det hadde vært mye farligere å se en Pontius Pilatus slik han oftest framtrer: I sivil drakt og med en sivilrettslig logikk. For det var nettopp hans sivile mot som sviktet og som gjorde håndtvettingen berømt - og relevant.

Glipptak
Ingen annen regissør kjenner steinbruddets og dets romfysiske muligheter så godt som Bentein Baardson. Han har en stødig og gjennomtenkt hånd om det meste. Noen regimessige glipptak er det likevel: Hva er det egentlig som skjer når Judas nærmer seg Maria, der hun lovsynger Jesus. Ligger det et kjærlighetsdrama i bånn av intrigen? Om dette er et viktig punkt, er regien utydelig, men det kan også ha vært skuespillere som var uvante med publikumsapplaus etter sangen,  og kom ut av timing på premieredagen. Et annet sted har Baardson latt den visuelle effekten overstyre scenens mening. De syke myldrer opp av grunnen som en ustanselig strøm av lidelse og avkrever Jesus lindring. Baardson lar de syke løfte en utslått og passiv Jesus opp  fra bakken,  til han roper "Hjelp dykk sjølv" - og de forsvinner. Det er i og for seg elegant og effektivt, men ingen desperasjon eller livsangst i Jesu positur.

Fremmed lidelse
Det som derimot er et godt og tydelig regigrep er sluttscenen der Jesus må kjempe seg fram til sin egen korsfestelse. Rundt ham danser hysterikerne og pressen jager sin senasjon. Jesu korfestelse blir dermed en ensom og fremmed gjerning i Superstar-settingen - men dermed også nærmere oss og mer menneskelig tragisk enn hva mange prester klarer å formidle fra prekestolen med oppstandelse og seier i neste setning. Nederlaget veier liksom tyngre i steinbruddet.

FORESTILLINGSKRITIKKER