Regi: Anne-Karen Hytten
Scenografi: Per Horn
Kostymer: Trude Bergh
Musikk: Guttorm Guttormsen, Christian Hartmann
Med: Geir Børresen, Martin Loïc Lotherington/Pia Borgli, Hans Rønningen, Marit Syversen, Bentine Holm, Marian Saastad Ottesen, Trine Svensen, Stig-Wergner Moe

Ole Brumm og vennene hans er slett ikke så lette å bringe til scenen. Den rolige hverdagsdramatikken, og hovedpersonens saktmodige klokskap, er lite tilpasset den hektiske underholdningen barn er blitt vant til i dag. Oslo Nye Teaters oppsetning er lun og god, men har ikke løst dette stoffets ”dramatiske problem” på en overbevisende måte.

Det hjelper imidlertid veldig godt å ha Martin Loïc Lotherington så til de grader på plass i rollen som Nasse Nøff. Den lille nervøse grisen skvetter omkring mellom redsel og glede, nyter sine små øyeblikk av fred og intens hygge, stresser syklig for alt som kan true, fryder seg over de gode tingene i livet. Og han er en konstant gledeskilde for verdenskloke Brumm, som på sin side er Nasses trygge havn i den urolige verden.

Vennskap
Lotherington har et kroppsspråk som gjør Nasse så puslete som man vel kan tenke seg, og et fjes som stråler opp i glede mer enn morgensolen over hundremeterskogen. Lotheringtons innsats bidrar sterkt til at vennskapet mellom Brumm og Nøff står der så tydelig som et hovedmotiv, et motiv som ved effektive visuelle virkemidler faktisk brenner seg fast på netthinnen når forestillingen er slutt.

Tempoproblem
Geir Børresen har god trening i å bamse rundt i store kostymer, og får svært mye ut av sin Brumm-figur. Men kan hende blir han så preget av rollens rolige tempo at framdriften for hele ensemblet taper på det. Marit Syversen som Tussi har fått opp et inderlig Tussi-fjes. Men når hun snakker og beveger seg blir liksom Tussi borte.  Ugla (Bentine Holm), Kengu (Marian Saastad Ottesen) og Ru (Trine Svensen) er alle hjertelig til stede i sine opptrinn, men strever liksom med å få en naturlig plass i forestillingen. Sprett (Hans Rønningen) og Tigergutt (Stig-Werner Moe) er derimot lette å få tak på. Tigergutt er riktignok blitt så uskyldig i sin bumping at det virker litt rart at Petter Sprett er så opptatt av å bli kvitt ham.

Ubesvart
Anne-Karen Hytten står for drama og regi. Hun etterlater ikke noe entydig svar på hvor vellykket det er å transformere den litterære sjarmbjørnen til scenen. For forestillingen har både sterke og svake elementer. Best fungerer det når skuespillerne har grep om et fysisk uttrykk til kosedyrenes de framstiller. Dårligst fungerer det når dramatikken i skogen blir forvirrende transportetapper hit og dit. Helt i mål kom ikke Ole Brumm denne gang.

Av Rune Kippersund og Mete Hofsødegård

FORESTILLINGSKRITIKKER